Weserübung – bakgrunn og opptakt

9. april 1940 angrep tyske styrker Norge, i en operasjon gitt kodenavn Weserübung. Denne datoen har for all ettertid brent seg inn som en av de mørkeste og opprivende hendelsene i Norges historie. Tidspunktet markerte starten på fem lange år med tysk okkupasjon. En tidsperiode som fremdeles står svært sterkt i den kollektive fortellingen om nasjonen Norge. Her vil jeg vise tidslinjen for noen sentrale tyske dokumenter, fra aktører knyttet direkte til forberedelsen og planleggingen av angrepet. Kilder mange har hørt om, ofte er sitert av historikere, men få har sett som originale dokumenter.

Bakgrunn

Årsakene til at Tyskland gikk til angrep og okkupasjon av Norge er sammensatte, der både militærstrategiske, økonomiske og geopolitiske grunner danner rammen rundt prosessen som ledet frem til beslutningen. Norge var interessant for både Tyskland og Storbritannia, med de to militærmaktene hadde svært ulik tilnærming til hvordan egne interesser kunne ivaretas. Det er ikke tema her, selv om det danner bakteppet for prosessen som belyses med tyske primærkilder. Målet er å vise frem flere av de sentrale tyske dokumenter i kronologisk rekkefølge, for å vise hvordan beslutningen ble tatt i den tyske overkommando, og hvem som var involvert.

Etter utbruddet av Andre verdenskrig i september 1939, var det Kriegsmarine som hadde fokus på Norge. Erfaringen fra Første verdenskrig var klar, skulle marinen yte en vesentlig bidrag til den tyske krigføringen måtte en unngå å bli låst inne i Østersjøen. Derfor var Kriegsmarine en sterk pådriver for å etablere baser i Norge for gi et operativt handlingsrom, noe som var tatt direkte opp med Hitler i konferanse i oktober 1939. Det var denne strategiske interessen for Norge som gjorde at storadmiral Erich Reader brukte Vidkun Quisling for å rette fokus på Norge i desember 1939. Kriegsmarine fikk klarsignal for å gjennomføre et eget studie for hvordan Norge kunne sikres i desember – «Studie Nord«. Det er det første tilfellet der det ble tatt formelle skritt for å undersøke en mulig okkupasjon av Norge.

Weserübung

Dokumentet som viser når Norge ble formelt etablert som et mål å angripe, er brev fra generalmarskalk Wilhelm Keitel i Oberkommando der Wehrmacht (OKW), datert 27. januar 1940. Keitel var øverstkommanderende for de samlede tyske militære styrkene (Wehrmacht) under Andre verdenskrig. Det planlagte angrepet på Norge fikk i dette dokumentet et kodenavn – Weserübung.

Brev fra Wilhelm Keitel i OKW, datert 27. januar 1940. Selv om det er svært vanskelig å lese dokumentet, viser det tidspunktet det ble formelt vedtatt å etablere en operasjon, som i slutten av dokumentet gis kodenavn «Weserübung«. Kilde: PG32019, mikrofilm T1022/3467, NARA, USA.

Det videre arbeidet med å konkretisere et angrep på Norge krevde at det ble etablert en egen enhet for planlegging. Den kom helt i begynnelsen av februar som Sonderstab «Weserübung».

Sonderstab Weserübung

I krigsdagboken til generalmajor Alfred Jodl i Wehrmacht Führungsstab i Oberkommando der Wehrmacht (OKW/WFSt.) i Berlin, finner vi tidspunktet for etablering av enheten som skulle lede planleggingen.

5. februar 1940 ønsket Keitel i OKW en egen spesialstab velkommen, og ga dem en orientering om formålet med operasjonen. Det var Kriegsmarine som fikk ledelsen ved Käpitan zur See Theodor Krancke. Ikke unaturlig, ettersom Kriegsmarine hadde utarbeidet detaljerte planer for en operasjon mot Norge som del av Studie Nord. Det var marinen som måtte frakte brorparten av materiell og soldater til Norge, rett foran nesen på verdens mektigste militære sjømakt – Storbritannia.

Jodl sin krigsdagbok er interessant, siden den ikke er personlig men et offisielt dokument for hans virke som sjef for WFSt. Denne dagboken gir oss et god innblikk i hvordan OKW (og dermed Hitler) var involvert i planlegging og hvilke føringer som ble lagt.

Krigsdagboken til Alfred Jodl i OKW/WFSt. for 5. februar 1940. Staben som skulle forberede Weserübung ble samlet i Berlin, dog uten representant fra luftvåpenet (Luftwaffe). Kilde OKW 1777, mikrofilm T77/1429, NARA, USA.

I starten av februar var operasjonsstaben til Weserübung etablert. Angrepet på Norge ville medføre involvering av alle våpengrenene i Wehrmacht. Dermed var en slik operasjon svært komplisert å både planlegge og gjennomføre. Weserübung kom også i tillegg til planleggingen av angrepet på Frankrike og BeNeLux-landene, en operasjon gitt kodenavnet «Gelb«. Den 17. februar ga Altmark-saken en ny politisk dimensjon som forsterket fokuset på Norge. Det ga en mulighet å bruke Norges manglende evne til å håndheve sin nøytralitet som del av påskuddet for å okkupere landet. Men bildet er mer sammensatt. Kriegsmarine hadde allerede i oktober 1939 forsøkt å få Hitler interessert i å etablere marinebaser i sørlig del av Norge. Angrepet ville blitt gjennomført selv uten Altmark-saken, men den ga et viktig politisk dytt for å akselerere planleggingen av operasjonen.

19. februar bad Hitler om å intensivere forberedelsene av operasjonen, og dagen etter – 20. februar – diskuterte OKW med general Friederich Fromm om hvordan Weserübung skulle gjennomføres. Fromm var øverstkommanderende for Ersatzheer – reservehæren og hadde ansvar for utdannelse og utskiftninger i den tyske hæren.

Fra krigsdagboken til Alfred Jodl for 19. til 21. februar. Kilde: OKW 1777, mikrofilm T77/1429, NARA, USA.

21. februar snakket Hitler direkte med General der Infanterie Nicolaus von Falkenhorst, som aksepterte og overtok ansvaret for forberedelsene av Weserübung. Falkenhorst var et forståelig valg, ikke minst siden han var kjent med krig i nordlige områder fra sin tid i Finland i 1918 under den finske borgerkrigen.

Starten av krigsdagboken (KTB) for Gruppe XXI. Falkenhorst fikk kommando 21. februar etter møte med Hitler. Kilde: KTB Gruppe XXI 1940 Februar 20 – April 8, mikrofilm T312/980, NARA, USA.

Falkenhorst var øverstkommanderende for XXI Armee Korps, som hadde deltatt i felttoget mot Polen i 1939. Avdelingene som kom til Norge hadde derfor erfaring fra mobil krigføring. Da Falkenhorst fikk ansvaret for Weserübung, ble korpset omdøpt til Gruppe XXI. Hensikten ble tydelig forklart; komme engelskmennene i forkjøpet og besette viktige havner som Narvik, samt hindre norsk motstand eller gjøre samarbeid med England umulig. Det ble den «offisielle» begrunnelsen som skulle gis de tyske soldatene. Forberedelsene til operasjonen krevde strengt hemmelighold for å unngå å miste fordelen av overraskelse. Operasjonen krevde også en enhetlig organisasjon, med tett samarbeid mellom de tre våpenartene (sjø-luft-land).

26. februar reiste Hitler spørsmålet om det var bedre å gjennomføre Weserübung før eller etter Fall Gelb – angrepet på Frankrike, Nederland og Belgia. Spørsmålet ble hengende i luften, og det var åpenbart at det var behov for militære ressurser – og da særlig flyvåpenet – i begge tilfellene. Jodl i OKW/WFSt. foreslo 28. februar at begge disse operasjonene – Weserübung og Gelb – måtte forberedes og gjennomføres uavhengig av hverandre.

Konferanse 29. februar 1940 mellom OKW og Staben til Falkenhorst, fra krigsdagboken til Alfred Jodl i OKW/WFSt. Kilde: OKW 1777, mikrofilm T77/1429, NARA, USA.

29. februar var det ny konferanse med OKW og staben til Falkenhorst, der det ble fremlagt synspunkt og føringer fra OKW. Dagboken til Jodl viser den aktive rollen OKW tok i prosessen, og den var også influert av andre militære planer. Startdato for iverksettelse av Gelb var flyttet på helt siden november 1939. Selv om Gelb var planlagt over lengre tid, presset den geopolitiske situasjonen frem en akselerasjon i forberedelsene for Weserübung. Gelb ble til slutt iverksatt – 10. mai 1940 – en måned etter angrepet på Danmark og Norge.

Weisung kom 1. mars 1940

1. mars kom den første detaljerte instruksen for hvordan angrepet på Norge skulle gjennomføres. I form av Weisung für «Fall Weserübung» fra OKW. Operasjonen var delt i to deler, Weserübung Süd og Nord. Henholdsvis angrep på Danmark og Norge. Begge skulle gjennomføres samtidig, og som del av et stort koordinert angrep. Men, det var klare forskjeller i hvordan det skulle gjøres. I Norge måtte det foregå som en stor amfibie-operasjon, med et vesentlig bidrag fra Kriegsmarine.

Weisung for gjennomføring av operasjon Weserübung, datert 1. mars 1940. Kilde: Anlage til KTB Gruppe XXI. E180/24b, mikrofilm T312/981, NARA, USA.

OKW aktivt involvert

I slutten av februar er planleggingen godt i gang, og krigsdagboken til Jodl viser at OKW og Hitler hadde en tydelig styrende hånd på hvordan det skulle gjøres. 3. mars var Hitler klar på nødvendigheten av å handle raskt og sterkt, og at det var nødvendig å akselerere planleggingsprosessen.

Hitler påpeker viktigheten av å handle raskt og sterkt i Norge, og det er nødvendig å akselerere planleggingen. Kilde: OKW 1777, mikrofilm T77/1429, NARA, USA.

Krigsdagboken viser detaljert hvordan prosessen foregikk i OKW, med en aktivt deltagende Hitler. Det ble lagt klare politiske føringer. Best illustrert med Hitlers krav om å hindre kongene i Danmark og Norge i å forlate landet. De geopolitiske føringene merkes også i dagboken. Tyskland var tross alt i krig med verdens sterkeste sjømakt, og i mars var britene i gang med å planlegge en egen mulig landing i Norge. Det var en viktige forskjell, britene ville ikke komme til Norge som okkupanter men på oppfordring fra norske myndigheter.

Krigsdagboken til Jodl i OKW for perioden 5. til 8. mars 1940. Kilde: OKW 1777, mikrofilm T77/1429, NARA, USA.

I mars måned ble det gjort intensivt arbeid for å planlegge ned i minste detalj. 7. mars reiste Falkenhorst med sin stab til Hamburg og etablerte nytt hovedkvarter der. Det var Marinegrupenkommando West (MGK West) som fikk ansvar for koordineringen og gjennomføring av transporten over sjø. Angrepet på Norge skulle i all hovedsak skje med landsetting av tyske tropper langs sentrale punkt langs kysten opp til Narvik. Arkivmaterialet etter MGK West er omfattende, nærmere 2 500 dokumentsider som beskriver i detalj last og hvordan transporten og den maritime operasjonen skulle og ble gjennomført. I slutten av mars var de første transportskipene med militære forsyninger allerede på vei mot Norge, forkledd som sivile handelsskip. Planleggingen av Weserübung var på dette tidspunktet helt i sluttfasen.

Dristig og frekk operasjon

1. april ble det holdt en konferanse med Hitler, OKW og øverstkommanderende for gjennomføringen av Weserübung. Her ble operasjonsordrene for angrepene på Danmark og Norge gjennomgått i detalj, og Weserübung var nå i et stadium der den kunne iverksettes. Hitler beskrev Weserübung som ikke bare dristig, men også den frekkeste operasjonen i nyere krigshistorie. Troen på suksess var åpenbar, men en operasjon som både er dristig og frekk er ofte forbundet med en betydelig risiko. Akkurat det fikk Falkenhorst god erfaring med. Den tyske okkupasjonsstyrken skulle få betydelige problemer med den viktige forsyningslinjen til Norge, til det punkt at det nesten gikk helt galt. Det fikk særlig general Eduard Dietl – sjef for 3. Gebirgsdivision som landet i Narvik – smertelig erfare.

Der Führer bezeichnet das Unternehmen Weserübung nicht nur als besonderes kühn, sondern als eines der «frechsten Unternehmugen» der neueren Kriegsgeschichte.

Føreren beskriver operasjon Weserübung ikke bare som spesielt dristig, men også den «frekkeste operasjonen» i nyere krigshistorie.

Hitler om det planlagte angrepet på Norge, 1. april 1940. Kilde: E180/7, Anlage til krigsdagboken for Gruppe XXI, mikrofilm T312/980, NARA, USA.
Referat fra konferanse med Hitler, OKW og øverstkommanderende for Weserübung, datert 1. april 1940. Anlage til KTB for Gruppe XXI. Kilde: E180/7, mikrofilm T312/980, NARA, USA.

Tidspunkt for angrepet

Tidspunkt for angrepet ble satt 2. april, da Keitel i OKW sendte melding til overkommandoen for de ulike våpengrenene: » Føreren og øverstkommanderende for Wehrmacht har beordret at Weserübung skal gjennomføres og påpeker viktigheten av at den må holdes hemmelig

Melding datert 2. april 1940 fra Wilhelm Keitel i OKW, som setter tidspunkt for angrepet på Norge – 9. april klokken 05:15. Kilde: E180/24b, mikrofilm T312/981, NARA, USA.

2. april kom også en direkte ordre fra Hitler om å hindre kongene i Danmark og Norge å reiste ut av landet. Den politiske gevinsten ved å ta dem til fange var svært stor. Planen var å få Danmark og Norge til ikke å gjøre militær motstand, men heller samarbeide med Tyskland. Kongene var derfor av stor betydning for å få befolkningen til å godta at Tyskland ikke kom som okkupant, men som en garantist for sikkerheten. Vidkun Quisling hadde proklamert i Berlin at det var et politisk handlingsrom som kunne utnyttes, og han var mer enn villig til å bistå Tyskland.

Der Führer hat geforderet, dass ein auserlandesgehen der Könige von Danmark und Norwegen bei der besetzung auf jeden Fall zu Verhindert ist.

Føreren har krevd at kongene i Danmark og Norge skal forhindres fra å reise til utlandet under okkupasjonen.

Keitel i OKW. Kilde: Anlage KTB Gruppe XXI, E180/7, mikrofilm T312/980, NARA, USA.
Melding fra Keitel i OKW datert 2. april. Føreren har krevd at kongene av Danmark og Norge skal hindres i å forlate landet. Kilde: Anlage til KTB Gruppe XXI, E180/7, mikrofilm T312/980, NARA, USA.

På vei mot Norge

3. april – dagen etter at ordren om å gjennomføre operasjonen ble gitt – la de tyske krigs- og transportskipene med soldater fra kai med kurs mot sine destinasjoner langs kysten av Norge. Flere av transportskipene med militære forsyninger var allerede på vei, forkledd som sivile handelsskip.

Den «dristige og frekke» Weserübung var under full utvikling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.