Viktigheten av Norge for krigens gang er et populært tema for mange. I juni 1942 utstedte Hitler en ordre om storstilt utbygging i Norge, med klare prioriteringer om hva som skulle gjøres. Dette er et dokument brukt som bevis på viktigheten av Norge, men det må settes i kontekst for å forstå bakgrunnen. Hvilken effekt fikk denne ordren for okkupasjonen? 1942 var året Norge var høyt oppe på prioriteringslisten, før verdenskrigens gang endret dramatisk trusselbildet og interessen fra overkommandoen i Berlin.
Betydningen av Norge – 1942
Betydningen av Norge i Andre verdenskrig må sees i sammenheng med hvordan den utviklet seg over tid. Det må vi må ha i mente når vi plukker ut enkeltdokumenter. Derfor er dateringen av et dokument viktig for å sette det inn i kronologien av andre dokumenter og kilder som viser krigens utvikling. Det gjelder også for hvordan vi skal forstå betydningen av Norge for den tyske okkupasjonsmakten. Vi skal se på et sentralt dokument som omtaler helt konkret betydningen av Norge. Et dokument som finnes hos Oberkommando der Wehrmacht (OKW/WFSt.), som gir oss innsikt i hvordan Norge ble vurder fra Berlin sommeren 1942.
OKW er det høyeste nivået i den tyske militærledelsen, og dokumenter derfra kan brukes for å se på strategisk betydning av Norge for krigføringen. Ikke minst siden dokumenter fra OKW gir oss oversikt over utviklingen gjennom hele krigen. Det gir oss innsikt i hvordan prioriteringer og beslutninger som gjaldt Norge ble gjort som del av den totale krigføringen. I juni 1942 kom det en ordre fra føreren selv. Hvorfor? Norge var avgjørende for krigen (Kriegesentscheidend), og han beordret en storstilt utbygging med klare prioriteringer:
Føreren hadde gjennom Reichminister für Bewaffnung und Munition, i egenskap som Generalvollmachtigen für das Bauwesen, gitt ordre om utbygging i Norge. En utbygging som var begrunnet med:
Gjennomføringen av byggetiltakene jeg har gitt ordre for i Norge er avgjørende for krigen. Det er derfor nødvendig å gjennomføre dem med alle midler og på kortest mulig tid.
Innledning til ordre fra OKW/WFSt. datert 18. juni 1942. Kilde: OKW 156, mikrofilm T77/788, NARA, USA.
Bakgrunnen for hvorfor Hitler tilla Norge en slik betydning er redegjort for i detalj i artikkel om «Norge som skjebneområde?«. Høsten 1941 og den dramatiske overgangen til 1942 brakte Norge inn i trusselbildet til den tyske overkommandoen.
Hva skulle bygges ut?
Byggetiltakene var kategorisert i seks prioriterte punkter: 1) Befestninger for permanente infanteri- og artilleristøttepunkt, 2) Utvidelse av riksvei 50 til Lakselv og etablering av sikker vinterforbindelse til ishavsveien. Generell utvidelse av riksvei 50, 3) Bygging av flyplasser, 4) Enkeltsporet jernbane fra Mo via Fauske – Narvik til Kirkenes. Først og fremst til Narvik og jernbaneforbindelse mellom Nordreisa – Alta og området rundt Kirkenes, 5) Ubåtbaser i Trondheim og Bergen med bombesikre dokker. Bygging av tørrdokk for de største skipene, 6) Et byggeprogram for å øke produksjonen av aluminium og magnesium.
Det var klare prioriteringer som sier noe om hva som var av betydning. Viktigst var utbygging av befestningene i Norge som vern mot mulig alliert invasjon av landet. I praksis ble dette den omfattende utbyggingen av kystfort, som også skulle beskytte den vitale transportveiene på sjøen langs den langstrakte kysten. Neste var mobilitet for de tyske okkupasjonsstyrkene. Infrastrukturen var dårlig, og derfor ble vei og jernbane viktig å bygge ut. Den tyske okkupasjonshæren var i utgangspunktet oppsatt for mobilitet av styrker til der det var behov for dem. Et prinsipp som er like viktig i dag. I Norge ble dette svært utfordrende grunnet topografi og klima. Flyplasser ble bygget som del av den stasjonære forsvarslinjen, og to store ubåtbaser etablert i Bergen og Trondheim med støttepunkt langs kysten. De store krigsskipene kunne også ha sine baser i Norge og brukes som forsvar av landet, og utgjøre en trussel mot allierte forsyningslinjer til Sovjetunionen. Til slutt var råstoff til den tyske rustningsindustrien prioritert.
Konsekvensene
Denne storstilte utbyggingen av Norge fikk konsekvenser for okkupasjonen. Det ble behov for mer ressurser, både personell, byggematerialer og penger. I tillegg måtte det skaffes transport, forsyninger, lagringsplass, innkvartering og oppbygging av en organisasjon for å koordinere utbyggingen. Organisation Todt (O.T.) ble tildelt det ansvaret, i samarbeid med Falkenhorst som Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen (WBN) og Terboven som Reichkommissar. Det hele skulle fortrinnsvis finansieres av okkupasjonskontoen i Norges Bank. Hva utbyggingen kostet i kroner og ører finner vi hos Chefintendant beim WBN, som førte regnskapet for den tyske okkupasjonsmakten. Den finansielle kostanden med okkupasjonen økte i takt med utbyggingen og tilførsel av mer personell til Norge.
OKW la til sine egne føringer til slutt i ordren. Utbyggingen av festningsverkene skulle gjøres med personell fra WBN, mens O.T. fikk hovedansvar for jernbaneutbyggingen. Veiutbyggingen skulle skje i samarbeid med Terboven. Mulige akutte konsekvenser som følge av transportbehov skulle reguleres særskilt, og det skulle tilføres krigsfanger som arbeidskraft. Denne ordren fikk dermed store konsekvenser for aktiviteten hos den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Og den medførte stort behov for krigsfanger. De begynte å ankomme landet i takt med opptrappingen i utbyggingsplanene.
Hva var betydningen?
Hvordan skal vi forstå ordren til Hitler? Den må sees i sammenheng med når den kom, på et tidspunkt Norge hadde størst betydning og innflytelse på prioriteringer av ressurser hos OKW i Berlin. Utover i 1942 og begynnelsen av 1943 snudde krigslykken, og Norge ble av mindre betydning. Likevel, de utbyggingsplanene som var iverksatt før verdenskrigen snudde fortsatte – mye finansiert gjennom okkupasjonskontoen i Norges Bank. Det var et reelt militært behov for å styrke forsvaret av Norge, og den store utbyggingen av kystfort pågikk helt til krigens slutt. Jernbaneutbyggingen gikk sakte, var svært ressurskrevende og i 1944 var ambisjonene kraftig redusert. I sum utgjorde utbyggingen en betydelig opprustning av infrastruktur i Norge. Da freden kom var det mer jernbane, veier, flyplasser og industri.