Hvor mange krigsfanger ble sendt til Norge under Andre verdenskrig og hvor mange døde her? Litteraturen gir ikke et klart svar og det figurerer mange ulike oppfatninger og tall. Derfor er det nå startet et systematisk studie av primærkilder for å undersøke om det er mulig å få frem mer detaljert informasjon. Fokuset har vært å etablere tall på antall, identifisere grupper og omfang av dødsfall. Her presenteres arbeidsmetodikk og status på analysearbeidet, og tilbakemeldinger ønskes om det er feil, mangler eller kilder som mangler.
Metodisk tilnærming
Utgangspunktet for studiet er tilgang til en omfattende samling av digitaliserte primærkilder. I samarbeid med Olve Dybvig er dette materialet gjennomgått og analysert. Kildene er dokumenter fra den tyske militærledelsen i Norge (Armeeoberkommando Norwegen), 20. (Geb.) Armeeoberkommando (Lapplandsarméen), Marineoberkommando Norwegen, Oberkommando der Wehrmacht (OKW), britiske HQ Norway Command og den svenske forsvarsstaben. Det er også brukt dokumenter fra Russland for å etablere tall for antall repatrierte sovjetrussere fra Norge i 1945. Kildematerialet er systematisk gjennomgått, det vil si at det foreligger digitalt slik det fremstår i arkivene i sammenhengende rekkefølge. Det gir mulighet for en kronologisk gjennomgang for å etablere sammenhenger mellom dokumentene. Alle dokumenter som omtaler krigsfanger er vurdert, satt i kontekst og har inngått i totalvurderingen i gjennomgangen.
Arbeidet har bestått i første runde å etablere hvilke grupper av krigsfanger som ble sendt til Norge, og hva de ulike oversiktene som tallfester samlegruppen «kriegsgefangene» består av. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre komparative studier mellom ulike kilder og tidspunkt. Deretter er det etablert hvor mange krigsfanger som ble sendt til Norge, som utgangspunkt for å si noen om omfanget av dødsfall. Oversikten bygger på tyske primærkilder og består av transportlister over antall som ble sendt til Norge til og med 1943, antall som ble sendt i 1944 frem til oktober, og antall som ble overført fra Finland som del av tilbaketrekkingen av den tyske Lapplandsarméen fra oktober 1944 og ut dette året. Deretter er det etablert antall som var i Norge ved krigens slutt, basert på tyske, svenske og britiske kilder. Til slutt er det undersøkt hvor mange som ble repatriert, basert på britiske, svenske og russiske kilder. Analysen har en stor grad av matematisk tilnærming, og i det ligger det at de tall som etableres må gi en konsistent, sammenhengende og logisk fremstilling – eller for å si det på en annen måte: matematikken må gå opp. Denne matematiske tilnærmingen gir noen utfordringer når tallene er ufullstendige og i noen tilfeller inneholder flere grupper enn krigsfanger. Kildene vurdert ut fra hvor nøyaktige de sannsynligvis er, basert på konteksten og sammenligning med kilder som omtaler det samme.
De kildene som danner grunnstammen i analysen vises frem med fullstendig henvisning til arkiv – enten som utdrag eller i sin helhet. Det fremkommer hvordan kilder er vurdert og hvordan beregninger på antall er gjort. Antallet som døde i Norge av krigsfanger i beregnet ut fra antall transportert til landet minus det antall som dokumentert var i ved krigens slutt.
Hvem inngår i gruppen krigsfanger?
I oversiktene i tyske kilder som danner basis for beregningen av antall krigsfanger som ble transportert til Norge, er det tre nasjonaliteter som kan identifiseres: Sovjetrussiske, polske og jugoslaviske (serbiske). Det var langt flere nasjonaliteter krigsfanger som ble sendt til Norge, men de var få i antall og har liten innvirkning på totaltallene. Det finnes imidlertid en annen gruppe fanger: Straffanger (Strafgefangene) som i noen tilfeller inngår i oversiktene. Disse fangene ble også brukt til arbeid sammen med krigsfanger, men de kom fra tyske tukthus og bestod av mange nasjonaliteter (inkludert norske). Denne gruppen må isoleres fra regulære krigsfanger, slik at tall i oversikter kan sammenlignes på ulike tidspunkt. Det vil si en må vite om det tallet som presenteres inkluderer denne gruppen fanger også. En annen gruppe som ofte er utelatt er krigsfanger som lot seg rekruttere til tyske tjeneste, kjent som Hilfswilligen (Hiwi). Dette var fanger som fikk noe bedre behandling mot å yte hjelp til den tyske hær. Her er det med andre ord en gruppe som i utgangspunktet er krigsfanger, men som endrer status og ofte er utelatt i oversikter. Hiwi-personell ble brukt som vakter i fangeleirene (da listes de i krigsfangeoversikter), eller de inngikk som hjelpepersonell for den tyske hær. Da er de ikke med i oversikter over krigsfanger, men figurerer i tyske dokumenter som del av hærens personell. Dette kompliserer bildet, men denne gruppen ble også del av personer som skulle repatrieres i 1945.
Det var ikke bare krigsfanger, straffanger og Hiwi som ble sendt til Norge, men også en stor gruppe med sivile arbeidere. Disse omtales oftest i litteraturen som sivile tvangsarbeidere og kom fra en rekke tyskokkuperte land. Det var stort behov for arbeidskraft til utbygging av militær og sivil infrastruktur i Norge. I tyske lister skilles det mellom personell tilhørende Organisation Todt (O.T.), en variert gruppe med personer fra ingeniører til fagarbeidere. Det listes også en stor gruppe omtalt som Volkdeutche – folketyskere – som i all hovedsak kom fra Øst-Europa. Disse gruppene har ikke vært gjenstand for analyser i vårt studie, men de fremkommer i oversikter og utgjør i noen tilfeller også del av totaltallet. Derfor må de identifiseres og tallmateriale vurderes om – eller hvor stor andel – denne gruppen utgjør av antallet.
Antall krigsfanger sendt til Norge fra 1941 til og med 1943
Den viktigste kilden for å få oversikt over transporterte krigsfanger til Norge er Bevollmächtigter Transportoffizier (Bv.T.O.) beim Wehrmachtbefehlshaber Norwegen. Dette var offiseren i staben til Falkenhorst som koordinerte all militær transport til og fra det okkuperte Norge. Materiale etter Bv.O.T. gir oss en unik mulighet å følge detaljert all transport i regi av Wehrmacht til og fra Norge, og det finnes oversikter for hver måned fra juni 1940 til og med desember 1943. Men det var først i august 1941 de første krigsfangene ankom Norge. Vi kan bruke august 1943 som eksempel, der Bv.O.T. skriver i starten av sin månedsrapport for Truppentransporte:
Månedsrapportene er omfattende og har med en detaljert liste over skipsbevegelser til og fra Norge, angitt på dato, skip, last og destinasjon. Det er med andre ord mulig å følge hvert enkelt skip og transporter med oppgitt antall mannskapsmengde. Oversikten til Bv.O.T. viser detaljert skipstransportene som fraktet de 3 000 sovjetrussiske krigsfangene fra Stettin til Oslo i august 1943:
I tillegg til sovjetrussiske krigsfanger, oppgir Bv.T.O. også andre grupper som serbere (jugoslaver) og polakker. Når vi går gjennom disse oversiktene er det mulig å finne antallet for hver oppgitte gruppe for hver måned til og med desember 1943. I løpet av denne perioden kom det 56 780 krigsfanger til Norge, fordelt på 50 671 sovjetrussiske, 2 065 polakker og 4 044 jugoslaver.
En annen primærkilde som er viktig er sikkerhetsoffiseren hos Quatermeister (O.Qu.2) hos Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen (WBN), som oppgir hver måned hvor mange krigsfanger som befant seg innenfor området til AOK Norwegen. I januar 1944 oppga han 49 837 krigsfanger i landet, og differansen utgjør de som døde, flyktet eller ble uttransporterte. Dette utgjør samlet 6 943 krigsfanger, der majoriteten døde i denne perioden på to år og fire måneder. Det utgjør et snitt på 248 fanger pr måned. Et lite antall rømte eller ble ført tilbake til Tyskland (vel 300). Én hendelse påvirker tapstallet mye (12% av antall døde); RAF senkningen av transportskipet «Palatia» 21. oktober 1942. Der mistet 885 krigsfanger livet i havområdet utenfor Lista. Trekker en fra disse, døde det i Norge i snitt i overkant av 200 krigsfanger pr måned frem til januar 1944. Dødsraten for krigsfangene for denne perioden var 11,7% inkludert «Palatia» forliset, eller 10,1% om en trekker fra de som omkom på havet på vei til Norge.
Tallene frem til og med desember 1943 er med andre ord svært solide, ettersom vi har flere detaljerte kilder på hvor mange krigsfanger som ble transportert til (og fra) Norge, og hvor mange som var i landet hver måned. Det gjør det mulig å beregne med stor sikkerhet både totaltallet og antallet som mistet livet frem til 1944. Etter desember 1943 finnes ikke transportlister, så da er det tall fra WBN og AOK Norwegen som gir oss informasjon.
Antall krigsfanger i 1944
Neste naturlige periode å se på er januar til oktober/november 1944. I desember 1944 ble AOK Norwegen og 20. (Geb.) AOK (Lapplandsarméen) slått sammen til AOK 20. Dermed opphører tallene fra AOK Norwegen og rapporteringsmåten endres.
En viktig kilde for året 1944 er månedlige Tätigkeitsberichter fra kvartermesteren (O.Qu.). hos AOK Norwegen, som sier noe om hva som var planlagt og gjennomført av fangetransporter. I rapporten for januar 1944 fremkommer det at 4 000 krigsfanger var lovet tilført Norge, og de første 1 500 var ankommet landet. I mars ble ytterligere 1 500 tilført Norge av denne kontingenten, og alle 4 000 var på plass i april. I rapport for mai 1944 fremkommer det at O.T. skulle tilføres 15 000 krigsfanger, og 2 700 var ankommet. I juni kom ytterligere 4 050 og i juli var alle 15 000 krigsfangene på plass i Norge. I løpet av 7 måneder var det fraktet nye 19 000 krigsfanger fra Tyskland til Norge.
Noen krigsfanger ble også tilbakeført til Tyskland i 1944. I mai skriver O.Qu.2 at det var avgitt 395 krigsfanger av turkmensk opprinnelse for en ny SS-divisjon som var opprettet. Netto tilførsel av krigsfanger var dermed 18 605.
En organisasjonsteknisk endring som omfattet krigsfangene kom i oktober 1944, da ansvaret (Kgf.Bez.Kdt.) ble overført til Höh. SS u. Polizeiführer Nord. Men behovet for krigsfanger avtok med innskrenkinger i byggeprogrammet. Det var planlagt utsendelse av 13 000 krigsfanger som følge av det. Utsendelser startet ikke før i november, men det er vanskelig å spore dette for å verifisere at det faktisk forekom i det omfang som var planlagt. Det ble sendt ut krigsfanger, men de ser ut å ha kommet fra Finland og området underlagt 20. (Geb.) Armee i Øst-Finnmark.
I 1944 kom det netto til Norge 18 605 krigsfanger, som gjør at totalmengden med fanger som var send til Norge frem til oktober 1944 var 75 385 (56 780 + 18 605). Etter juli 1944 ble det ikke fraktet flere til landet, fordi det ikke var behov for det lenger med nedskjæringer i byggeprogrammet til O.T. Tilførsel av nye krigsfanger kom likevel gjennom tilbaketrekningen av Lapplandsarméen fra frontavsnittet i Nord-Finland fra oktober 1944.
Antall krigsfanger overført til Norge fra Finland
Et viktig skille er derfor oktober 1944, med retretten av 20. (Geb) Armee fra stillingene i Nord-Finland. Operasjon «Nordlicht» var en massiv logistisk utfordring for å flytte mer enn 200 000 personer, inkludert krigsfanger. Forflytningen medførte også at sivilbefolkningen i Nord-Tromsø og Finnmark skulle tvangsevakueres. Antallet krigsfanger som kom fra Finland må inngå i tallmaterialet, og hos sikkerhetsoffiseren (O.Qu.2) hos 20. (Geb.) Armee får vi oversikter som gjør det mulig å beregne dette tallet. I august 1944 skriver han i sin rapport om hvor mange sovjetrussiske krigsfanger som var i ulik type arbeid i området til Lapplandsarméen (Nord-Finland):
Sikkerhetsoffiseren gir oss også tall for hvor mange krigsfanger som kom som del av tilbaketrekningen fra Finland, noe som fremkommer i månedsrapporten for oktober 1944, der han skriver om hva som var planen og hvordan situasjonen var. Det var vel 22 000 krigsfanger i området til 20. (Geb.) Armee, der 12 000 var planlagt overført til «neuen Raum» – Norge.
Det var viktig å ha et noenlunde nøyaktig tall på krigsfanger som skulle transporteres, ettersom det utløste behov for både forsyninger (forpleining) og transport (særlig skip). Dermed må en skille mellom det som var planlagt og det som ble gjennomført.
I samme månedsrapport angir O.Qu.2 at det 14. oktober var 9 900 krigsfanger og 200 Hiwi på marsj mot Norge, som viser at det var satt i gang bevegelse for skipstransport av en stor del av krigsfangene:
Hvor mange som faktisk ble overført til Norge finner vi hos O.Qu.2 hos 20. (Geb.) Armee i oversikt datert 20. november 1944. Det var to Stalag (309 og 322) som ble forflyttet fra finsk område til leire i det nyopprettede Armee-Abteilung Narvik bak Lyngenlinjen. Fra disse var det 9 370 krigsfanger samlet opp etter at tilbaketrekningen fra Finland var ferdig:
Totalt var det i Armee-Abteilung Narvik 26 870 krigsfanger i november 1944, der 17 500 kom fra områder til AOK Norwegen. Denne oversikten gir oss et holdepunkt for antallet som kom fra Finland – 9 370 – men det er avvik fra det som var planlagt å overføre (12 000) og det som var i området til 20. (Geb.) AOK (14 603). Hva skyldes dette avviket? Differansen er på 5 233 personer.
Det er en teknisk forklaring på avviket på det antall som stod ved Narvik i november 1944 (9 370) og hva som var planlagt. I «Gliederung» for 20. (Geb.) Armee for mars 1944, ser en at Kgf.Arb.Btl. 181 tilhørte OT/Wiking i AOK Norwegen, men var underlagt Armeekorps XIX (som hadde sitt område fra midt på Nordkinnhalvøya og inn i Finland). Dette omtales også i Tätigkeitsberichten til O.Qu.2. Når vi legger til antallet i denne avdelingen (se Tätigkeitsbericht for oktober – 2 800), får vi 12 170 krigsfanger som kom sammen med 20. (Geb.) Armee. Denne avdelingen var stasjonert i området rundt Kirkenes, som teknisk sett var del av området underlagt Lapplandsarméen.
En annen medvirkende forklaring er at en del av krigsfangene ble transportert ut av landet og tilbake til Tyskland. En oversikt fra O.Qu. 1 (forpleiningsoffiseren) hos AOK Norwegen datert 16. oktober 1944 gir interessant informasjon om planlagt uttransportering av krigsfanger fra Norge og til Reich:
Det var hos AOK Norwegen planlagt tilbakeføring til Tyskland av 5 050 krigsfanger høsten 1944. Blant disse var Kgf.Arb.Btl. 181 og 182, og majoriteten av 181. var om bord på transportskipet «Rigel» da hun ble senket av britiske fly 27. november 1944. Dette var den andre store skipskatastrofen som rammet krigsfangene, og igjen var det britene som bombet og senket skip – utenfor øya Tjøtta i Nordland. Der omkom vel 2 100 krigsfanger som var på vei mot Trondheim for videre transport til Tyskland. I oversikten fra 20. november er Kgf.Arb.Btl. 181, 1. og størstedelen av 2. L.S.Btl. 309 borte. Det gikk også meldinger til militærledelsen i Berlin (OKW/WFSt.) fra 20. (Geb.) Armee om planlagt uttransportering av personell, inkludert krigsfanger:
Det ble med andre ord organisert uttransporteringer, som forklarer i stor grad avviket. Men, sjøtransport var lite tilgjengelig og ikke minst høyst risikabelt. Senkningen av «Rigel» viste det, for britene oppfattet skipet som et stort tysk troppetransportskip som gikk i konvoi sørover. Likevel, om bord på skipet var krigsfanger som skulle skipes ut av Norge etter planen, som indikerer at slike transporter faktisk forekom. Så langt er det ikke dokumentert flere slike transporter, men avdelingene krigsfangene – som var planlagt uttransportert – tilhørte er borte fra oversikter i november 1944.
Tallmaterialet i primærkildene gir med andre ord støtte for å etablere 9 370 som et sannsynlig antall krigsfanger som kom fra Finland. «Matematikken» går opp for å forklare de 14 603 krigsfangene (6 343 i arbeid + 8 260 på marsj) som ble rapportert av O.Qu.2 hos 20. (Geb.) Armee i oktober 1944. Bildet blir slik: 9 370 stod igjen i Narvik, 2 800 tilhørte Kgf.Arb.Btl. 181 og 2 250 tilhørte 1. og 2. L.S.Btl. 309 som var planlagt uttransportert til Tyskland. Legger vi sammen tallene får vi 14 420, et avvik på 1,3%.
Det er en svært viktig detalj som må legges til. Krigsfangene som omkom på «Rigel» var blant dem som skulle sendes ut, men de omkom i Norge og må legges til antallet døde. I praksis vil det si at 2 100 av de 5 050 som var på listen for uttransporterte må legges til oversikten over krigsfanger som døde i Norge.
Når vi summerer tallene i primærkildene til og med 1944, får vi at totalt 84 775 krigsfanger ble sendt til Norge. Etter dette tidspunktet kom det ikke flere transporter eller tilførsler av fanger til landet.
Antall krigsfanger i 1945
Det er få kilder som belyser utviklingen av antallet krigsfanger som var i Norge den siste krigsvinteren og frem mot freden i mai 1945. Likevel, det finnes britiske kilder fra styrkene som kom til Norge i mai 1945. En slik kilde er rapporten fra HQ Allied Land Forces Norway som oppgir antall krigsfanger pr 1. april 1945. Den var basert på lister overlevert fra den tyske overkommando i Norge:
I april 1945 var antallet 76 836 krigsfanger, fordelt på 489 leirer rundt om i landet. Majoriteten av disse var sovjetrussiske med 74 098. Det var igjen 1 622 jugoslaver (serbere) og 1 040 polakker. Det akkumulerte dødstallet av krigsfanger var da på 10 095 fanger, som utgjør 11,9% av totalantallet fraktet til Norge. I britiske kilder finner vi et nytt interessant dokument datert 1. juni 1945, som viser oversikt over ex-krigsfanger i Norge ved krigens slutt:
De britiske landstyrkene i Norge gjennomførte en opptelling av tidligere krigsfanger i mai 1945. Ex-fangene ble samlet opp i færre leire, og i juni rapportere britene at det var 74 735 ex-krigsfanger i 261 oppsamlingsleirer rundt om i Norge. Største antall var i Nord-Norge med 45 418. Interessant nok oppga hele 2 199 ex-fanger å være av jugoslavisk opprinnelse, noe som ikke kan stemme ut fra de tall som finnes i primærkildene. Britene konkluderte da også at denne gruppen skulle vise seg å bli en mye større utfordring en antallet skulle tilsi. Det var viktig å få repatriert ex-fangene, derfor måtte de oppgi hjemland slik at retur kunne organiseres. Det er grunn å anta at differansen på vel 600 personer i realiteten var sovjetrussiske ex-fanger som ikke ville sendes tilbake til Sovjetunionen, eller andre nasjonaliteter som oppgav feil identitet av ulike grunner. Dette kan godt være personer i gruppen Hiwi, som hadde vært i tysk tjeneste og fryktet mulige konsekvenser ved hjemkomst. Tillegges disse personene en sovjetrussisk herkomst, var antallet sovjetrussiske ex-fanger vel 72 100 ved krigens slutt.
Den store majoriteten av ex-krigsfanger var ved krigens slutt sovjetrussiske, som utgjorde 96,5% av antallet. Polakkene utgjorde 1,4% og jugoslavene (serbere) de resterende 2,1%.
Samler vi tallene fra primærkildene kan vi sette opp følgende tabell for utviklingen av antall gjennom krigen:
Neste interessante øvelse er å se hvor mange ex-krigsfanger som ble repatriert i løpet av 1945, og om «matematikken» fra primærkildene går opp. Rett og slett undersøke om tyske og britiske tall lar seg forene til en konsistent fremstilling.
Repatriering av ex-krigsfanger i 1945
Det er naturlig å behandle ex-krigsfanger slik de er omtalt i primærkildene; sovjetrussiske, jugoslaviske og polske. Ettersom den sovjetrussiske gruppen var størst, er det viktig at tall er mest mulig riktige slik at en får en konsistent fremstilling som gir mening. Det blir i bunn og grunn en test på om tallmaterialet fra primærkildene er rett og henger sammen både kronologisk og matematisk.
Sovjetrussiske ex-krigsfanger
Etter opptelling i mai 1945, rapporterte britene at det var 72 100 (71 526) ex-krigsfanger med sovjetrussisk opphav som skulle repatrieres. I sin «Final report – Prisoners of War executive» datert 14. desember 1945 – etter at uttransporteringen var gjennomført – oppgis det totalt 84 351 borgere med sovjetrussisk opphav hadde blitt evakuert:
Evakueringen forgikk med båt til Murmansk, eller med tog gjennom Sverige for utskiping over Østersjøen. I en svensk rapport utarbeidet 10. desember 1945 av forsvarsstaben oppgis det at 84 331 «Ryssar» var evakuert fra Norge:
Evakueringstall på 84 350 bekreftes av to primærkilder, men hva består avviket mellom 72 100 ex-krigsfanger (rapporter av britene 1. juni 1945) og antallet repatriert? Det er snakk om 12 250 personer med sovjetrussisk opphav som befant seg i Norge ved krigens slutt. Dette tallet omfatter også sivile, og det ble sendt en stor kontingent med arbeidere – med og uten tvang – til Norge gjennom krigen. Eksempelvis ukrainske kvinner som jobber i fiskeindustrien. Det finnes en russisk kilde som oppgir at 6 983 sivile sovjetrussiske borgere ble evakuert fra Norge (pers.kom. Michael Stokke), som gjør at det er 5 267 personer igjen å finne identiteten til. Den har typisk blitt lagt til de 72 100 sovjetrussiske ex-krigsfangene britene telte i juni, slik at det figurerer tall på sovjetrussiske ex-krigsfanger på 77 400. Men – og det er et stort men her – da glemmer en gruppen Hillfswilligen – Hiwis. Dette var krigsfanger som gikk i tysk tjeneste, oftest for å få bedre behandling. Det var en god del krigsfanger som gjorde dette, og det var naturlig nok en majoritet av sovjetrussere. Det interessante er at det finnes en kilde som kan tallfeste antallet Hiwis i Norge i mai 1945, og de listes som del av Wehrmacht:
Gruppen Hiwi var i april 1945 på 6 251 personer, som var rekruttert fra gruppen av krigsfanger. Ettersom de var tilknyttet hæravdelingene, er de listet som del av personellet for Wehrmacht. Det er grunn til å tro at majoriteten av disse personene var av sovjetrussisk herkomst, ettersom den store majoriteten av krigsfanger tilhørte denne gruppen. Når vi trekker fra sivile og Hiwi fra totalantallet som ble evakuert til Sovjetunionen, står vi igjen med 71 116. Det rimer med tallmaterialet fra primærkildene, ettersom en liten del av Hiwi-gruppen sannsynligvis var av annen nasjonalitet enn sovjetrussisk.
Det vil være bort i mot umulig å gi et helt nøyaktig tall for hvor mange krigsfanger som kom til Norge, og hvor mange som døde her. Likevel, det store bildet gir god korrelasjon mellom tall fra ulike primærkilder, og vi ser at «matematikken» går opp og fremstillingen blir konsistent. Det er ikke store grupper av personer som ikke kan gjøres rede for i tallmaterialet.
Jugoslaviske ex-krigsfanger
Jugoslaviske, eller serbere som de omtales som i primærkildene, er en spesiell gruppe. For det først kan en diskutere om de skal benevnes som krigsfanger i det hele tatt. De ble sendt som politiske (KZ) fanger til Norge, og fikk svært dårlig behandling. Det er skrevet mye og dokumenter godt skjebnen til denne gruppen. Da de kom til Norge i 1942 var det SS som hadde ansvaret for vakthold i leirene, og en stor andel av disse fangene ble regelrett henrettet i løpet av 1942. I mai 1943 var det 1 671 fanger igjen (kilde: RW6/451) av de 3 453 som til da var transportert til Norge (det kom 4 044 total). I april 1943 overtok Wehrmacht ansvaret og dødeligheten avtok dramatisk. I april 1945 var det 1 622 jugoslaviske krigsfanger i oversikten. Totalt omkom vel 2 400 av fangene, en dødsrate på 60%. Ingen andre fangegruppe fikk en så dårlig behandling i Norge.
Polske ex-krigsfanger
En forholdsvis liten gruppe med polske krigsfanger ble sendt til Norge under krigen. Totalt ble 2 065 transporter til og med 1943. Ved krigens slutt var det 1 010 ex-krigsfanger i den britiske oversikten, men det ble transportert ut fanger mot slutten av krigen. Det gjenstår å dokumentere mer nøyaktig antall som omkom, men det er et relativt lavt tall i forhold til de andre krigsfangene. Uttransporterte polske krigsfanger er ikke tatt med i beregningen, og er den nærmere 1 000 fanger (som det kan tyde på), vil antall døde reduseres tilsvarende i totaloversikten.
Oppsummering av tall fra primærkildene
Som denne gjennomgangen viser, er det en komplisert og tidkrevende oppgave å etablere tall på krigsfanger i Norge under Andre verdenskrig. Likevel, det er mulig å gi en konsistent fremstilling med tall hentet fra primærkilder. Tallmaterialet tilsier at det ble sendt 84 755 krigsfanger til Norge. Differansen mellom de som ble transportert til Norge og de som var igjen ved krigens slutt er 12 120 fanger (inkludert «Rigel«), som utgjør 14,3% av antallet. Trekker vi fra de krigsfangene som døde som følge av britiske flyangrep på transportskip («Palatia» og «Rigel» – 2 983), omkom 10,7% av fangene som følge av den behandling de fikk i Norge. Trekker vi fra jugoslaviske fanger, som praktisk talt var som KZ-fanger å regne, døde 7,9% av sovjetrussiske krigsfanger som følge av behandlingen de fikk i arbeidsleirene rundt om i Norge.
Hvordan går det i møte med de «offisielle» tallene for krigsfanger i Norge under krigen? Det er en interessant øvelse. Antall krigsfanger som døde har vært gjenstand for diskusjon, og det er antall krigsgraver som danner basis for tallet. Oversikt sendt fra Falstadsenteret (pers.kom. Arne Langås) gir et totaltall på 14 065 døde krigsfanger i Norge. Med andre ord et betydelig avvik på 2 000 personer. Det er vel 15% flere døde enn det primærkildene skulle tilsi. Likevel, graver er fysiske og mulig å telle, men det fordrer at en vet at det er en krigsfange som ligger gravlagt. Spørsmålet er om dette avviket kan forklares? I utgangspunktet bør tall fra kildene og fysiske graver i bakken korrelere for å gi en konsistent fremstilling. Derfor må en se litt nærmere på oversikten til Falstadsenteret.
Krigsgravene som dokumentasjon på antall døde
Falstadsenteret har et prosjekt for å etablere tall for antall døde krigsfanger i Norge under Andre verdenskrig. Tallmaterialet bygger på krigsgraver som finnes rundt om i landet. Krigsfangene ble gravlagt rundt om i leirene, og etter krigen ble de samlet til noen få steder. Tjøtta i Nordland ble et slikt hovedgravsted, og noen få steder i Sør-Norge (Vinjeøra, Jørstadmoen, Vestre Gravlund). Tallmaterialet stammer fra denne omfattende flytteoperasjonen (operasjon Asfalt) som fant sted på tidlig 50-tallet. Falstadsenteret opererer med følgende tall pr i dag:
Her må det undersøkes hva avviket kommer av. Er det feil i tallmaterialet i primærkildene (i så fall hvor)? Er det dokumentert at krigsgravene faktisk er krigsfanger? Eller er det en kombinasjon av begge deler? På Tjøtta skal det i følge oversikten ligge 9 514 (1 011 fra Rigel er begravet der), i Nord-Norge 110, Sør-Norge 2 550 og i havet uten fysisk grav 1 891. Samlet utgjør det 14 065 krigsfanger gravlagt i Norge. Studiet av primærkildene tilsier at det er sannsynlig at en del av disse gravene ikke er krigsfanger.
Avviket mellom antall døde krigsfanger som beregnes ut fra primærkildene (12 120) og opptelling og identifisering av graver (14 065) bør undersøkes nærmere. Derfor er det ønskelig med innspill og henvisning til ytterligere dokumentasjon/kilder.
Kilder
Kildene som er utgangspunktet for gjennomgangen og beregningene:
| Dato/tidsperiode | Dokument/beskrivelse | Signatur/mikrofilm |
| 1. juni 1940 til 31. august 1941 | Tätigkeitsbericht Bv.T.O beim WBN | PG19648/12. Mikrofilm T312/1007, NARA, USA. |
| 1. oktober til 31. desember 1941 | Tätigkeitsbericht Bv.T.O beim WBN | PG19648/13. Mikrofilm T312/1007, NARA, USA. |
| 1. januar til 30. juni 1942 | Tätigkeitsbericht Bv.T.O beim WBN | PG45140/1. Mikrofilm T501/314, NARA, USA. |
| 1. juli til 31. desember 1942 | Tätigkeitsbericht Bv.T.O beim WBN | PG45140/2. Mikrofilm T501/314, NARA, USA. |
| 1. januar til 30. juni 1943 | Tätigkeitsbericht Bv.T.O beim WBN | PG45140/3. Mikrofilm T501/315, NARA, USA. |
| 1. juli til 31. desember 1943 | Tätigkeitsbericht Bv.T.O beim WBN | PG45396. Mikrofilm T501/315, NARA, USA |
| Januar til oktober 1944 | Tätigkeitsbericht O.Qu. AOK Norwegen | RW39/189-198. BArch, Freiburg, Tyskland. |
| Juli til september 1944 | Tätigkeitsbericht O.Qu. 20. (Geb.) Armee | PG65641/5, mikrofilm T312/1069, NARA, USA. |
| Oktober til desember 1944 | Tätigkeitsbericht O.Qu. 20. (Geb.) Armee | PG65641/6, mikrofilm T312/1069, NARA, USA. |
| Oktober til desember 1944 | Anlage zu Tätigkeitsbericht O.Qu. 20. (Geb.) Armee | PG65641/4, mikrofilm T312/1069, NARA, USA. |
| April 1945 | Headquarters Allied Land Forces Norway, War Crimes Investigation Branch. German administration of POWs in Norway and details of numbers held. | WO331/9. National Archives, Kew, London, UK. |
| Mai 1945 | Anlage Abt 1a zum KTB 20 (Geb.) Armee Kriegsgliederung. | PG75037, mikrofilm T312/1071, NARA,USA. |
| Juni 1945 | H.Q. Norway Command. | WO171/8439, National Archives, Kew, London, UK. |
| Juli til desember 1945 | Treatment of Soviet nationals in the United Kingdom: welfare of Soviet citizens liberated from German captivity: repatriation of Soviet citizens from abroad. Final report, Prisoners of War executive, H.Q. Allied Land Forces in Norway. Datert 14. desember 1945. | FO371/47904. National Archives, Kew, London, UK. |
| Desember 1945 | Rapport svenske forsvarsstaben: Evakueringsläget i Norge. | DO1183HP vol 1691, mikrofilm, riksarkivet i Sverige. |
Muntlige kilder: Michael Stokke (Narviksenteret) og Arne Langås (Falstadsenteret).