Norge som «skjebneområde»?

Var Norge krigens skjebneområde? Begrepet «Schicksalszone» – oftest oversatt til «skjebneområde» – er et mye brukt sitat for å understreke viktigheten av Norge under Andre verdenskrig. Utallige bøker er skrevet med dette som et viktig poeng og budskap, med henvisning til hva Hitler hadde uttalt i januar 1942. Det et besnærende sitat, men vi kan ikke ta det ut av sin kontekst som en generell beskrivelse av betydningen av Norge for utfallet av verdenskrigen. Vi må vite hvem som var mottaker av Hitlers budskap, hva som var bakgrunnen og hvordan det ble formidlet. Derfor er det god grunn til å se nærmere på dokumentet som er opphavet. Var Norge av avgjørende betydning for utfallet av Andre verdenskrig?

Analysen

Det er 80 år siden begrepet «skjebneområde» kom, og skal vi forstå konteksten må vi rekonstruere de historiske hendelsene for perioden som ledet frem til uttalelsen. Det kan vi gjøre med arkivmateriale fra den tyske overkommando (Oberkommando der Wehrmacht – OKW), marineoverkommandoen (Oberkommando der Marine – OKM) med sjøkrigsledelsen (Seekriegsleitung – Skl.), marineoverkommandoen i Norge (Admiral Norwegen) og den tyske militære ledelse i Norge (Wehrmachtsbefehlsaber Norwegen – WBN). Fra disse instansene kan vi danne oss et bilde av hvordan krigens gang ble oppfattet og hvordan det påvirker beslutninger hos den sentrale tyske krigsledelsen i Berlin. Det som skjedde i siste halvdel av 1941 skulle få stor betydning for prioriteringer og militære ressurser brukt i Norge.

Først: opphavet til begrepet «Schicksalszone»

Den 22. januar 1942 hadde viseadmiral Kurt Fricke i Kriegsmarine møte med Hitler. Fricke var sjef for operasjoner i den tyske sjøkrigsledelsen (1.Skl.) i Oberkommando der Marine. Tema var Norge, i etterdønningene av britiske raidene mot Norge i desember 1941 og USA sin inngang i krigen på alliert side. Forsvar av Norge var i stor grad Kriegsmarines anliggende, og hendelsene de siste månedene fikk stor oppmerksomhet. Dersom de allierte planla å gå i land i Nord-Norge, måtte forsvaret forsterkes og bygges ut.

Fricke skrev referat fra møtet, og det er i dette dokumentet begrepet «Skjebneområde» har sitt opphav:

Fricke bruker «Schicksalszone» (med anførselstegn) en gang i dokumentet, og begrepet er ikke brukt i andre tyske samtidige dokumenter som omhandler Norge. Møtet 22. januar var en oppfølging av tidligere diskusjoner i militærledelsen i Berlin der tiltak var vurdert og besluttet, og vi må se nærmere på foranledningen for å sette riktig kontekst. Det kan vi gjøre ved å oppsummere viktige krigshendelser som fant sted i siste halvdel av 1941, og sette en kronologisk rekke av sentrale dokumenter som dekker perioden august 1941 til februar 1942. Likevel, det er åpenbart at Norges geografiske beliggenhet og topografiske utforming spilte en viktig rolle. Et kikk på kartet gir oss et klart hint for hvilken strategisk betydning landet hadde for okkupasjonsmakten.

Norges strategiske betydning

Norge var først og fremst et viktig område for den tyske marine. Det kommer kanskje best frem i klartekst med det Skl. skrev til OKW og Admiral Norwegen i midten av desember 1941:

Die strategiche Bedeutung Norwegens für die deutsche Kriegsführung liegt ausschliesslich in seiner Küste. […] Sie ist eine besonders wichtige Basis der Seekriegsführung.

Den strategiske betydningen av Norge for den tyske krigføringen ligger utelukkende i kystlinjen. […] Det er et spesielt viktig grunnlag for den maritime krigføringen.

Utdrag fra fjernmelding fra Seekriegsleitung (Skl.) til OKW og Admiral Norwegen, datert 18. desember 1941. Kilde: PG32159, mikrofilm T1022/1717, NARA, USA.

Foranledningen var utvikling av krigen i andre halvdel av 1941. Det var et tydelig skifte i den strategiske betydningen av Norge etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941. En uke etter at operasjon Barbarossa startet, gikk tyske og finske tropper inn i nordlige del av Sovjetunionen med den hensikt å ta Murmansk. Disse styrkene måtte få sine viktige forsyninger og forsterkninger med skip langs kysten av Norge til Kirkenes og Petsamo. Det var dermed viktig å holde denne forsyningslinjen åpen. Men sårbarheten langs kysten av Nord-Norge ble åpenbar høsten 1941.

Høsten 1941

De tysk-finske styrkene som gikk inn i Sovjetunionen var under ledelse av generaloberst Eduard Dietl, som førte en offensiv for å erobre den viktige havnebyen Murmansk. Det gikk derfor en jevn strøm av transportskip langs kysten av Norge med våpen, ammunisjon, matforsyninger og ikke minst troppeforsterkninger. Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før denne viktige forsyningslinjen ble angrepet av både britiske og sovjetiske sjøstridskrefter.

Den 16. august 1941 gikk den første konvoien fra Storbritannia i retning Murmansk for å hjelpe Sovjetunionen, og ble dermed den første av det som ble de kjente ishavskonvoiene til og fra Murmansk og Arkhangelsk. I forkant av den etablerte britene en liten base ved Murmansk for å koordinere og ikke minst trene sovjetiske marinestyrker for offensive operasjoner. Britene sendte fem ubåter til Murmansk, som startet operasjoner mot kysten av Norge i midten av august. Ubåten Trident torpederte lasteskipet Haakon Jarl 17. august utenfor Honningsvåg. Det innledet en periode med kraftig økning av angrep på . skipstrafikken langs kysten av Nord-Norge.

Den 22. august ble Ostpreussen senket ved Kvænangen, og det ble fra tysk side besluttet at konvoiene nordover måtte følges av eskorteskip. En ny tysk konvoi ble angrepet av Trident 30. august, og troppeskipene Donau II og Bahia Laura med soldater som forsterkninger til Dietl gikk ned med tap av 530 mann. Det var nå klart at transport på sjøen nordover var blitt farlig og risikabel.

I begynnelsen av september satte en britisk flåtestyrke med hangarskipet Victorious i spissen kursen mot Norge. Det innledet en rekke angrep mot skip langs norskekysten. Den 7. september ble en konvoi med troppeskip lastet med 1 500 bergjegere fra 6. Gebirgs Division angrepet. Det tyske artilleriskipet Bremse tok opp kampen mot de overlegne britiske krigsskipene og reddet troppeskipene, men ble selv senket av krysserne Aurora og Nigeria. Tapet av et viktig marinefartøy var merkbart for Kriegsmarine. Ikke minst ble det nå klart at det var alt for farlig å seile om natten mellom Tromsø og Kirkenes.

Flyene om bord i Victorious gjennomførte flere raid mot Kirkene, Petsamo, Tromsø og Vestfjorden. Den 12. september senket et fly fra hangarskipet hurtigruteskipet Barøy utenfor Tranøy i Vestfjorden. For Kriegsmarine var det nå blitt en dramatisk økning i angrep og senkninger av skip, som medførte endringer i hvordan forsyninger kunne transporteres nordover. Mest alvorlig var tap av soldater, men det ble også store forsinkelser i leveranser av viktige forsyninger til en presset Dietl på frontavsnittet mot Murmansk. Problemene langs kysten bidro til at fremrykningen for de tyske styrkene ble forsinket, og offensiven i nord gikk til slutt i stå.

Ikke nok med at sterke overflatestyrker og fly angrep den tyske skipstrafikken, også britiske og sovjetiske ubåter begynte å operere med god effekt. Men det var ikke bare skip i tysk militær tjeneste som var utsatt. Lasteskipet Ottar Jarl ble senket av en sovjetisk ubåt utenfor Tanafjorden 12. september. Hurtigruteskipet Lofoten klart med nød og neppe å redde seg unna torpedoer ved Syltfjord samme dag, og kom seg etter hvert inn til Gamvik. Hurtigruteskipet Rickhard With ble senket av den britiske ubåten Tigris mellom Rolvsøy og Sørøya 13. september. Det var blitt farlig å ferdes langs kysten av Finnmark selv for skip i sivil tjeneste.

Fricke i 1.Skl. sendte fjernmelding til OKW 15. september med orientering om situasjonen langs kysten av Norge. Foranledningen var at OKW hadde etterlyst en slik vurdering fra Skl. Det ble vist til en tidligere orientering datert 11. august, der Skl. hadde forutsett de vanskeligheter som hadde oppstått. Her var det påpekt hvilke grep som måtte tas. I en kamp mot den sterkeste sjømakten måtte en bruke luftvåpenet. Fricke var tydelig på at det var helt nødvendig å bruke Luftwaffe for å møte den mektige britiske marinen. Men, Oberbehfehlshaber der Luftwaffe (Ob.d.L.) hadde avslått å forsterke flystyrken i Norge (Luftflotte 5) i melding datert 19. august. Her hadde Ob.d.L. heller foreslått å sende sterkere marinestyrker nordover, men Fricke poengterte at selv om alle tilgjengelige marinefartøy ble sendt ville det ikke være nok. Fienden ville samle en overlegen marinestyrke i Murmansk, Spitsbergen eller Arkhangelsk og angripe sjøveien til Petsamo. Det var i realiteten ingen ledige flystyrker tilgjengelig fra Luftwaffe til forsterkning av forsvaret i Norge, en situasjon som skulle vedvare ut krigen. Dette var flyavdelinger som måtte settes opp som spesialister på maritim luftkrig, som var både ressurs- og tidkrevende å få etablert.

Die Seekriegsleitung ist somit der Affassung, dass sie alles in ihren Kräften stehende getan hat, um die Seetransport zur Verstärkung der Gruppe Dietl zu sichern […]

Sjøkrigsledelsen er derfor av den oppfatning at den har gjort alt i sin makt for å sikre sjøtransporten for å styrke Dietl-gruppen […]

Viseadmiral Fricke i Seekriegsleitung til OKW 15. september 1941. Kilde: RM7/126, BArch, Tyskland.

Behovet for sterkere luftstyrker var igjen påpekt i melding fra Skl. til OKW 1. september. Marinen hadde gjort forbedringer av sikkerheten til sjøs, blant annet ved å overføre flere ubåtjagere for å møte den økende trusselen ubåtene utgjorde i nordområdet. Tapet av Bremse medførte at all trafikk øst for Nordkapp var stoppet, og sjøtransport måtte utsettes til forholdene ble bedre. Regelen var at skipene gikk til Alta eller Billefjord. Dette var meldt til OKW 8. september. Videre understreket Fricke at Skl. hadde gjort alt i sin makt for å sikre sjøtransportene som skulle forsterke styrkene til Dietl, og de i forkant av disse transportene hadde opplyst OKW om farene. Beskrivelsen av transportsituasjonen i polarområdet var derfor identisk med den Skl. allerede hadde rapportert til OKW. Fricke fraskrev seg alt ansvar for de problemer som var oppstått og som hindret den viktige forsyningslinjen til Dietl.

Fricke oppsummerte situasjonen til slutt. Sjøveien i polarområdet var livsviktig for Wehrmacht, et faktum britene hadde erkjent og gjenspeilt i de operasjoner fienden hadde gjennomført. Følgelig var det blitt nødvendig å stoppe all tysk skipstrafikk øst for Nordkapp. Et svakt eget luftvåpen vil forsterke trusselen til sjøs, spesielt om britene etablerte et flåtestøttepunkt i Murmansk. Trussel fra ubåter kunne reduseres med forsterkninger av eskorteskip og ubåtjagere, men britiske overflatestyrker ville alltid utgjøre en stor fare.

Fricke og Skl. konkluderte at en forutsetning for å kunne levere forsyninger var at Murmansk ble erobret. Ettersom fienden fortsatt opererte i polhavet, var det ikke mulig å garantere forsyningslinjen. Utviklingen av krigen fikk med andre ord alvorlige konsekvenser for forsyningslinjen nordover, en utfordring som kunne svekke det nordlige frontavsnittet i felttoget mot Sovjetunionen.

WBN vurdering av trusselbildet i november 1941

I takt med den negative utviklingen langs kysten av Nord-Norge høsten 1941, ble det åpenbart at det var behov for å forsterke forsvaret. I november 1941 konkluderte Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen Nicolaus von Falkenhorst at beskyttelse av kystlinjen i Norge ikke kunne gjøres av Kriegsmarine alene. Det var en oppgave for den samlede okkupasjonsstyrken, gjennom et styrket samarbeid mellom våpenartene. Det måtte en enhetlig kommandoføring til for å beskytte og hindre en fiendtlig landing.

WBN konkluderte at beskyttelsen av kysten av Norge var et Wehrmacht anliggende – altså en oppgave underlagt Falkenhorst som øverste militær leder. Videre at krigen mot Storbritannia på havet og i luften skulle i Norge føres av Kriegsmarine og Luftwaffe gjennom direktiver (Weisungen) gitt av Føreren og øverstkommanderende for Wehrmacht. Gnisningene mellom de ulike delene av kystartilleriet og mellom marinen og luftforsvaret var her åpenbare, konflikter som aldri ble løst. Delingen av kystforsvaret mellom Kriegmarine (MAA) og Heer (HKA) medførte store samarbeidsproblemer, særlig for hvordan kommandolinjene skulle gå (ledelsen), om hvilken fagterminologi skulle brukes og hvem som var ansvarlig for opplæring. Den delte ledelsen mellom marinen og hæren skapte en kompleks og uoversiktlig organisasjonsstruktur.

Seekriegsleitung

Den operative sjøkrigsledelsen (Skl.Qu.A II) responderte på rapporten til Falkenhorst i 18. desember 1941, med det som må kalles et veritabelt frontalangrep på synspunktene til WBN. Det Falkenhorst i realiteten foreslo var – i følge sjøkrigsledelsen – å frata marinen kontroll over egne enheter.

Det var helt uaktuelt for Skl. å gi fra seg ledelsen av den operative sjøkrigføringen i Norge, ved å innføre en delt stab med personell fra både marinen og hæren slik WBN la opp til. Falkenhorst sitt krav om kontroll på øverste ledelse av krigen til sjøs var dermed vanskelig å akseptere for Skl. Det var en krass tilbakemelding fra Skl., som ramset opp den militære begrunnelsen hvorfor Kriegsmarine måtte ha ledelsen for hvordan beskyttelsen av kystlinjen skulle gjennomføres. En maktkamp som skulle vedvare krigen gjennom.

WBN til OKW 25. desember 1941

Den 25. desember 1941 sendte Falkenhorst som Wehrmactsbefehlshaber Norwegen en vurdering av den militære situasjonen i Norge til overkommandoen i Berlin. Krigens utvikling hadde medført en radikal endring av situasjonen, som også endret bildet av trusler mot det okkuperte Norge.

Falkenhorst var bekymret for forsvaret av Norge, og slo fast at det var to forhold som påvirket situasjonen. Kamphandlingene mot Sovjetunionen var ikke ferdig og ville fortsette, og USA hadde gått inn i krigen på alliert side. Derfor var det stor sannsynlighet for en amerikansk-engelsk landing i Norge i løpet av første halvår i 1942. I tillegg kunne Sverige endre sin holdning som nøytral stat, og gå inn på alliert side. Det var med andre ord stort behov for forsterkninger av det tyske forsvaret av Norge for å møte en slik endret trussel.

Falkenhorst tegnet et bilde som i stor grad basert på krigshandlingene som utspant seg i siste halvdel av 1941. Det var alarmerende at det i løpet av høsten var gjennomført mange angrep på forsyningslinjen til frontavsnittet i «det høye nord». Materiell og personell som måtte fraktes langs kysten av Norge. Den tyske okkupasjonsstyrken var svak, og han konstaterte at det kun var fem divisjoner med to reservedivisjoner tilgjengelig for ham. Disse var konsekvent underbemannet, manglet i tillegg artilleri og tyngre våpen. Det var også lite drivstoff lagret, noe som ville medføre vanskeligheter med å flytte materiell og personell om det kom en større alliert landing i Norge. Luftforsvaret var svakt, med umiddelbar behov for forsterkninger. Det var et stor geografisk område som skulle forsvares, 350 000 kvadratkilometer areal og 3 000 kilometer kystlinje. I tillegg kunne Falkenhorst lene seg på en ny militær analyse fra den operative militærledelsen i OKW (Wehrmacht Führungsstab – WFSt.). De hadde evaluert kystforsvaret i Europa, og 14. desember 1941 foreslo Alfred Jodel å bygge en «neuen Westwall» for å styrke forsvaret av kystlinjen. WFSt./OKW prioriterte utbygging av forsvaret av Norge, med begrunnelse i en krevende topografi og utfordrende klima. Etter en samlet vurdering fra OKW, var konklusjonen at Norge måtte få høyeste prioritet utbygging av kystfort.

WBN foreslo derfor at forsvaret i Norge nå måtte prioriteres og få overført arbeidskraft for en raskere oppbygging. Det var behov for 25 000 mann til utbygging av kystfortene, 70 000 til jernbanebygging, 20 000 til veibygging (viktig taktisk og operativt) og 8 000 til produksjon av drivstoff. Det stående militære forsvaret måtte også styrkes, med oppbemanning av divisjonene med personell til full mannskapsstørrelse. I tillegg var det behov for tilførsel av stridsvogner, motorisert artilleri og etablering av en egen høyere kommandoenhet i Nord-Norge (som til slutt ble Höheres Kommando LXXI).

Like etter WBN hadde gjort sin analyse, kom raidene Anklet og Archery. De britiske Combind operations mot Lofoten og Måløy, som bare understreket det Falkenhorst og OKW allerede hadde konstatert – kystlinjen i Norge var sårbar for angrep.

I etterdønningen av britiske raid – Anklet og Archery

Disse raidene (Anklet og Archery) er vanligvis i litteraturen beskrevet som den direkte årsaken til en panikkartet oppbygging av de tyske forsvarsverkene i Norge. I frykt for en alliert invasjon. Men, som vi ser av de samtidige tyske dokumentene, var det allerede gjort grundige analyser som avdekket at kystforsvaret var for svakt med behov for utbygging. Det er i beste fall en grov forenkling å utelukkende tillegge disse raidene betydning. Den dramatiske økningen i krigshandlinger langs kysten av Nord-Norge høsten 1941 og ikke minst at USA gikk inn i krigen, var nok enda viktigere for den tyske militære trusselvurderingen gjort av både WBN, OKW og Skl./OKM. Effekten disse raidene hadde på Hitler, kan vi lese ut fra de møter han hadde med sine militære ledere. Hadde de en politisk virkning?

Den 29. desember 1941 hadde Hitler et av sine regelmessige konferanser med overkommandoen i Kriegsmarine – Vortrag Oberbefehlshaber der Marine bein Führer. Møtet fant sted i Wolfsschanze om ettermiddagen. Tilstede var – foruten Hitler og Grossadmiral Eric Reader som øverstkommanderende for marinen – generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel fra OKW, viseadmiral Kurt Fricke fra Skl. og Kapitäne Zur See Karl-Jesko von Puttkamer. Først på agendaen var – ikke overraskende – de britiske angrepene på forsyningslinjen langs kysten av Norge.

Hitler konstaterte at når engelskmennene slo til, angrep de flere punkter med full styrke i Nord-Norge for om mulig ta Narvik. Sannsynligvis for å legge press på Sverige og Finland. Dette kunne være av avgjørende betydning for utfallet av krigen. Derfor måtte den samlede tyske marines kraft tas i bruk for å beskytte Norge. Han rettet deretter blikket mot flåtestyrken som lå innesperret i Brest, og ønsket en overflytting av krigsskipene til Norge. Var ikke dette mulig, kunne mannskap og kanoner fra skipene overføres til Norge. Etter tapet av slagskipet Bismarck i mai 1941 var Hitler sin tiltro til Kriegsmarine kraftig redusert, og forholdet til Reader ble dårligere.

Det var åpenbart at Hitler responderte sterkt på de britiske raidene, men han feiltolket hensiktene med operasjonene. Den tyske Føreren så en storpolitisk hensikt rettet mot Sverige og Finland, for å legge press på landene mot Tyskland, og ikke at det var et forsøk på hjelp til Sovjetunionen ved å blokkere den tyske forsyningslinjen til frontlinjen ved Murmansk. I Hitler sine øyne var felttoget i øst så godt som vunnet på dette tidspunktet, dermed så han etter andre forklaringer for hvorfor britene gjennomførte disse angrepene. Anklet i Lofoten var hovedraidet for lamme skipstransporten nordover, men da det mislyktes ble avledningsraidet ved Måløy brukt som en stor propagandaseier. Det hører med til historien at en hardt presset Stalin var lite fornøyd med disse britiske operasjonene, for det var åpningen av den Andre front i Europa han forventet de ville gi ham.

Hitler brukte anledningen til å ta opp en sak diskutert med OKM tidligere. Brestgruppen med slagkrysserne Scharnhorst og Gneisenau og krysseren Prinz Eugen. Gruppen ankom Brest i juni 1941 etter den katastrofale operasjon Reinübung, som del av flåten som opererte sammen med slagskipet Bismarck. Brestgruppen var satt ut av operativ funksjon, og var gjenstand for gjentatte britiske flyangrep som jevnlig skadet skipene. Skjebnen til denne gruppen var et tema tatt opp i Berlin gjentatte ganger høsten 1941. Bruken av disse skipene var på dette tidspunktet blitt svært vanskelig, og i realiteten var de blitt redusert til attraktive bombemål for allierte fly. En britisk blokade av gruppen i Brest hindret operativ bruk i Atlanterhavet. Det å bryte denne var blitt både vanskelig og en svært risikofylt affære. En overflytting av skipene til Norge og bruk i nordområdene var et mulig scenario, alternativt til Østersjøen eller utenfor Europa.

Raidene mot Norge i desember ga Hitler et godt argument for å ønske Brestgruppen overført. De utgjorde en maritim slagkraft som potensielt kunne yte et bidrag til forsvaret av landet, og det skulle vise seg at det var behov for slike krigsskip da allierte konvoier begynte å trafikkere Murmansk og Arkhangelsk. Ved årsskifte 1941-42 var det alarmerende meldinger om utviklingen av krigen i Arktis. Tyske transportskip ble i økende grad angrepet av allierte ubåter, fly og krigsskip. Den fagmilitære analysen var klar på behov for forsterkninger av forsvaret for bedre beskyttelse av kysttrafikken, og trusselanalyser tegnet et bilde av en økt risiko for alliert landing. Alt sammen var informasjon som sirkulerte sentralt hos OKW, og dermed kjent for Hitler. Det er derfor ingen stor overraskelse at Hitler bedømte situasjonen som dramatisk, for på alle andre frontavsnitt var den tyske krigsmaskinen på fremmarsj. Det var helt utelukket at felttoget i øst skulle settes i fare ved en kollaps av fronten helt i nord. Hitler benyttet anledningen til å avgjøre skjebnen til Brestgruppen, på tross av Reader sitt ønske om å beholde skipene der de var.

Etter Anklet (Lofoten) og Archery (Måløy), bemerket den tyske sjøkrigsledelsen at selv om det sannsynligvis var nålestikk mot svake punkt av kysten, kunne raidene være forberedelse for en større operasjon. Uansett var angrepene på forsyningslinjen mot Kirkenes så alvorlig at alle midler måtte tas i bruk for å beskytte den vitale skipstrafikken. Mot slutten av 1941 var det åpenbart at en forsterking av kystforsvaret tvang seg frem.

Admiral Norwegen

I begynnelsen av januar 1942 ble det laget en omfattende situasjonsrapport fra Admiral Norwegen – generaladmiral Hermann Böhm. Rapporten «Die militärische Lage Norwegens, Aufgaben und Schlussfolgeringen für die Kriegsmarine» gir et interessant bilde av hvordan han så på den militære situasjonen i Norge med oppgaver og konklusjoner for marinen. Den tok opp i seg de analyser og konklusjoner som OKM/Skl. tidligere hadde gjennomført.

Böhm startet med å beskrive hvordan situasjonen hadde endret seg i 1941, med inntreden av USA i krigen på alliert side. Han pekte på britisk-amerikansk tilstedeværelse på Island, som var et mulig springbrett for operasjoner mot Norge. Deretter fulgte en beskrivelse av den strategiske betydningen av Norge for Kriegsmarine og sjøkrigen mot Storbritannia – den geografiske beliggenheten av Norge og derfor viktigheten av å okkupere landet. Norge var også strategisk viktig for Luftwaffe – i følge Böhm – for å gi støttepunkt for overvåkning av Nordsjøen og de britiske sjøveiene. For hæren var Norge også av betydning, for å sikre forsyningene til nordflanken for felttoget i øst. Det var med andre ord mange gode grunner for å okkupere Norge. Det er ingen tvil at Norge hadde strategisk verdi for Tyskland og i særdeleshet for Kriegsmarine.

Böhm pekte også på viktigheten av Norge for forsyninger av råstoff som aluminium, jern, svovelkis, ferrolegeringer og nikkel til den tyske rustningsindustrien. Tillegg gikk det ut gjødsel, fisk, papir og trevirke fra Norge til Tyskland. Sjøveien mellom Kirkenes og Oslo var på 1 476 nautiske mil (vel 2 700 km), og daglig gikk det 200 000 tonn forsyninger på skip langs kysten. Det var svært viktig å sikre denne vitale skipsleden. Admiral Norwegen brukte mye plass for å etablere Norge som et viktig område å forsvare, som utgangspunkt for de tiltak han anså som nødvendige.

Det var særlig områdene rund Narvik/Harstad og Kirkenes/Petsamo Böhm pekte på som viktigst å forsvare. Han ønsket seg slagskip, kryssere og jagere for å ta fienden før en landing kunne gjøres, men antok at dette ikke var mulig. Böhm kjente åpenbart ikke til de diskusjoner som hadde funnet sted i Berlin, og Hitler sitt ønske om nettopp flytte slike skip til Norge (Brestgruppen). Admiral Norwegen rettet derfor sitt fokus mot kystfortene. Ettersom det ikke var realitet i tilførsel av nye sjøstridskreftene, var utbygging av «neuen Westalles» og økning av antall landstryker ønskelig. Det var nettopp det OKW hadde konkludert med 14. desember 1941. Böhm påpekte at det ville kreve mer arbeidskraft og byggematerialer, med påfølgende sikring av transport og logistikk av forsyninger langs kysten. Med andre ord måtte også Kriegsmarine få tilført ressurser ved en utbygging av kystforsvaret.

Det var satt opp 56 Marineküstenbatterien og 153 Heeresküstenbatterien så langt langs kysten av Norge, og planlagt ytterligere fem marine- og 60 hærbatterier. Selv om dette antallet ved første øyekast så stort ut, vil nærmere undersøkelser avkrefte det. Kystlinjen var på 2 700 kilometer i luftlinje – der fjorder og bukter ikke var medregnet – og det tilsa ett batteri per ti kilometer. Dette faktum ville kreve konsentrering av utbygging på de viktigste punktene. Videre ville en slik utbygging kreve forsterkninger av havner, støttepunkter og verft. Admiral Norwegen pekte på et stort behov for mer ressurser og sikringstiltak dersom den storstilte utbyggingen skulle finne sted, som ville kreve et omfattende behov for transport og lagring av materialer og forsyninger langs kysten. Det gjaldt spesielt i utsatte områder i Nord-Norge. Dermed viste han til behov for flere jagere (Zerstörer), motortorpedobåter (Schnellboot) og u-båter. Videre i rapporten var de ulike avdelingen ramset opp med betydning og behov.

Admiral Norwegen viste til behovet for et planmessig samarbeid mellom de tre tyske våpengrenene. Oppgaven til Kriegsmarine var å finne fienden så tidlig som mulig, bekjempe han til sjøs og hindre et landingsforsøk. Oppgaven til hæren var å nedkjempe fienden ved et landingsforsøk, med kystbatterier og landstyrker. Erfaringen fra Måløy var nødvendigheten av infanteristøtte, og det var stor behov for å styrke divisjonene og kystbatteriene med flere soldater. I samtaler med WBN var det blitt klart at det var behov for påfylling av 12 000 mann. Men kanskje viktigst – i følge Böhm – var at fienden ble angrepet tidligst mulig av et slagkraftig våpen, og det var en oppgave for luftforsvaret (Luftwaffe). Det var behov for bombefly, stupbombefly og fly som kunne bære torpedoer. Erfaringen fra Måløy var at selv små flystyrker kunne skade fienden betydelig. Det var nødvendig å få stasjonert flere slike flyavdelinger på sentrale punkt i Norge.

Konklusjonen til Admiral Norwegen var svært så alarmerende. Han skrev en dyster oppsummering: «Forsvaret av Norge står for tiden på leirføtter. Det skal ikke mye til før det knekker.» En klar søknad om å få tilført sårt tiltrengte ressurser, og krigsutviklingen i Norge hadde gitt han gode argumenter. Helt avslutningsvis minnet han om Førerens egne ord om betydningen av Norge:

Der Führer hat einst erklärt, wir würden den Kreig verloren haben, wenn wir Norwegen nicht erobert hätten. Auch für den Gegner besitzt dieses Führerwort den gleichen entscheidende Sinn.

Føreren har erklært at vi ville tapt krigen om Norge ikke ble erobret. Disse ord gjelder også for fienden.

Admiral Norwegen, som avslutning til sin analyse av den militære situasjonen i Norge. Datert 8. januar 1942. Kilde: PG32160, mikrofilm T1022/1717, NARA, USA.

Gjennomgangen til Admiral Norwegen viste hvor store utfordringer den tyske okkupasjonsmakten hadde for å sette opp et troverdig forsvar av Norge. Rapporten var like mye et innlegg til OKW for å få tilført sårt tiltrengte ressurser, til å utføre de oppgaver som var forventet. Dermed vektla admiralen betydningen av Norge strategisk, og viste til hva Føreren selv har uttalt om landet.

Kriegsmarine hos Hitler 12. januar 1942

12. januar 1942 var det ny konferanse – Ob.d.M beim Führer – med den tyske marineledelsen. Tema hadde Hitler brakt på banen 29. desember 1941; flytting av de tyske krigsskipene i Brest til Norge. Nå var det blitt til «Unternehmen Zerberus«. Flyttingen var begrunnet med «Verteidigung der norwegischen Küste und Häfen» – sterkere beskyttelse av kyst og havner i Norge. I tillegg lå skipene i Brest svært utsatt til for bombing, og i løpet av 1941 var operasjonsområdet for de store overflateskipene blitt vanskelig tilgjengelig. Den tyske marines stolthet, slagskipet Bismarck, ble senket 27. mai 1941.

Resultatet av konferansen ble oppsummert til slutt i referatet. Føreren hadde beordret forberedelse av operasjonen med å flytte Brestgruppen, i den form den var presentert av Oberbefehlshaber der Marine – Reader. Forsvaret av Norge skulle få tilført nye operative sjøstridskrefter.

Kriegsmarine hadde i realiteten ikke mye de skulle ha sagt vedrørende flyttingen, utover å gjøre en grundig planlegging for å sikre størst mulig sannsynlighet for en vellykket operasjon. «Kanalmarsjen» skulle da også bli et eksempel på akkurat det, en operasjon som kom så overraskende på britene at de ikke klarte å stoppe skipene. Den tyske styrken brøt ut av Brest 11. februar 1942 om kvelden, og seilte gjennom kanalen «i fullt dagslys» uten andre problemer enn miner. Både Scharnhorst og Gneisenau ble mineskadet, men kom seg til Kiel uten at britiske styrker klarte å hindre dem. Scharnhorst ble overflyttet til Norge i mars 1943, men senket 26. desember 1943 utenfor Nordkapp. Gneisenau ble bombet av britene i Kiel 26. februar 1942, og skadet så mye at hun ble tatt permanent ut av tjeneste. Hovedskyts fra skipet endte likevel opp i Norge, på kystfortene på Fjell ved Bergen (B-tårnet) og Austrått utenfor Trondheim (C-tårnet). Prinz Eugen seilte til Norge sammen med Admiral Scheer 21. februar 1942, men ble torpedert og skadet av en britisk ubåt og returnerte til Kiel 16. mai 1942. Hun kom aldri tilbake til Norge. Effekten av å flytte Brestgruppen ble dermed minimal. Viktigere var nok overføringen av slagskipet Tirpitz til Norge 14. januar 1942, som kom til å utgjøre en konstant trussel mot alliert konvoitrafikk i Arktis frem til høsten 1944. Tirpitz ble senket 12. november 1944 utenfor Tromsø, av Lancaster bombefly fra 9. og 617. skvadron i RAF .

Revidert «Kampfanweisung» for Norge

OKW utstedte 18. januar 1942 «Kampfweisung für die Verteidigung Norwegens» – en revidering av retningslinjene for forsvaret av Norge. En oppdatert instruksjon basert på hvordan krigen hadde utviklet seg.

Den startet med å slå fast at en større fiendtlig landingsoperasjon mot Norge først var sannsynlig etter snøsmeltingen på våren. En måtte regne med at en slik operasjon eller angrep på viktig kysttrafikk og støttepunkt langs kysten var under planlegging av fienden. I løpet av våren måtte en forvente en landingsoperasjon, sannsynligvis mot Nord-Norge.

OKW slo fast at forsvaret av kysten av Norge var et anliggende for Wehrmacht, og skulle gjennomføres som et samarbeid mellom våpengrenene med Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen som ansvarlig. Falkenhorst fikk det som han hadde foreslått i november 1941. WBN fikk koordineringsansvaret, og dermed kontroll på kommandolinjene for forsvaret av Norge. Kriegsmarine fikk oppgaven med å beskytte skipstrafikken langs kysten, og hærens kystartilleri ble taktisk underlagt marinen til dette formålet. Ellers ble hærens oppgave å hindre fiendtlig landingsforsøk, og ved et slikt tilfelle skulle de lokale marineenheter underlegges lokal hærkommando. Luftvåpenet (Luftwaffe) fikk ansvaret for overvåkning og beskyttelse av luftrommet over kysten.

Styrkene i Norge skulle organiseres og utvides for å beskytte militære og økonomiske viktige områder mot angrep. Kysttrafikken måtte opprettholdes, ettersom det var en forutsetning for i det hele tatt kunne forsvare Norge. Dermed måtte de mest utsatte øyer og kystområder befestes, og øvrige områder av militær og økonomisk betydning punktbefestes.

Alt tilgjengelig personell i Norge skulle bidra til utbygging, og Reichkommissar (Josef Terboven) skulle gi støtte slik at det ble sikret. OKW skulle akselerere overføring av krigsfanger og tilføre flere soldater til divisjonene for å få dem opp i full oppsetning. Det var likevel å regne med at det ville medføre utfordringer. Derfor måtte alle mannskaper i Norge bidra til å gjennomføre denne oppsetningen. Nye 20 «Festungsbataillonen» skulle overføres til Norge som forsvar, i tillegg til flere andre enheter (Radf.Batl. 233 og Pz.Abt.). En Gebirgs Division skulle tilføres Norge i løpet av februar 1942. Videre skulle det skaffes bedre våpenmateriell til 702. og 710. Infanterie Division (i Nord-Norge). Føreren hadde også sørget for forsterkninger til Kriegsmarine. Ettersom han ønsket en løpende oppdatering på utbyggingen av forsvaret av Norge, skulle WBN rapportere månedlig på utviklingen.

Retningslinjen erstattet «Kampfanweisung für die Verteidigung Norwegens» fra 26. mars 1941. Den er ikke spesielt konkret eller detaljert, og bærer preg av å gi mer generelle beskrivelser av hva som skal bli bedre og lovnad om noe mer ressurser til Norge. Den etablerte Falkenhorst som ansvarlig militær leder av forsvaret av Norge, slik han selv hadde lagt premissene for i tidligere korrespondanse med WFSt./OKW. Mye av ansvaret for å sikre Norge ble lagt til de eksisterende militære styrkene i landet. Likevel, det begynte å kommer mer krigsfanger, byggemateriell og forsyninger til Norge utover i 1942. En akutt fare for alliert landing ble i realiteten møtt med litt tilførsel av personell, omorganisering av styrkene som allerede var i landet og en tidkrevende utbygging av kystfort. Den akutte faren var det Brestgruppen til Kriegsmarine som skulle avhjelpe, men som kun ble ankomsten av slagkrysseren Scharnhorst i mars 1943. Hadde det blitt en alliert landing i Nord-Norge våren 1942, ville nok spådommen til Admiral Norwegen fra 8. januar slått til – forsvaret stod på leirføtter og ville vært lett å knekke.

Utbyggingen av kystforsvaret startet for fullt i 1942, og kom til å vedvare til krigens slutt. Det var en monumental oppgave å sikre kystområder og sentrale punkt med kystfort. Det måtte brukes store ressurser for å bygge opp kystfestningen som ryggraden i forsvaret av Norge. I tillegg tok det tid å gjennomføre det – mye tid. Da freden kom i 1945 var utbyggingen på langt nær fullført. I november 1943 var det stasjonert 358 000 tysk personell i Norge (under AOK Norwegen frem til grensen til 20. Geb. AOK på Norkinnhalvøya), som var maksimalantallet som var i Norge under krigen. Utviklingen av antallet tysk personell som var i Norge gjennom krigen (måned for måned basert på tyske primærkilder) er publisert av UiT Norges arktiske universitet (Korsnes og Dybvig, 2018).

Skl. vurderte sannsynlighet for landing i Nord-Norge