Brenning og tvangsevakuering i Finnmark 1944

Det er skrevet mye opp gjennom årene om brenningen og tvangsevakueringen av sivilbefolkningen i Finnmark og Nord-Troms i 1944. Det kommer stadig nye bøker og artikler, men det er med stor undring jeg ofte må konstatere fraværet av sentrale, omfattende og ikke minst svært viktige tyske primærkilder. Her vil jeg vise dem frem, og sette en systematisk og kronologisk rekkefølge for å forstå hvordan og hvorfor det kunne skje. Det gir oss et detaljert innblikk i tankesett og argumentasjon. Dermed får vi en god forståelse av prosessen som ledet frem til beslutningen om tvangstiltak og bruk av «brente jords taktikk». Den var militært begrunnet. Men lidelsene, traumene og opplevelsene av urett endres ikke med en militær grunn. De står fortsatt sterkt og er i stor grad utgangspunktet for befolkningens fortellinger om katastrofen. De tyske primærkildene viser oss hvordan og hvorfor det kunne skje.

Kildene og en metodisk tilnærming

Fremstillingen og konklusjoner er basert på tilgang til et stort digitalt materiale fra AOK 20, som inneholder dokumenter fra de høyere militære enhetene som stod i Norge og Nord-Finland. Blant annet 20. (Geb.) AOK og AOK Norwegen med underliggende enheter. Digitalarkivet er på 112 000 sider, og gjør det mulig å systematisk søke og hente ut de originale dokumentene som er knyttet til hendelsene og sette dem i kronologisk rekkefølge. I tillegg er det digitalisert vel 10 000 sider fra den øverste tyske militærledelsen i Berlin, som har relevans eller er direkte knyttet til Norge og Nord-Finland. Her ser vi hvordan Reichkommissariat Norwegen (RK) og Terboven kommuniserte med Berlin, som viser hvordan RK direkte påvirket beslutningsprosessen. Norske NS-myndigheter er fraværende med egen stemme i kildene, men vises til for spesifikke oppgaver. Primærkildene som er utgangspunktet er fra tiden det hendte, de er ikke komplette, men tilstrekkelig omfattende for å danne seg et bilde av hvilken rolle både militærledelsen i Berlin, RK og de enhetene som gjennomførte beslutningene hadde. Det er mulig fordi operative dokumenter fra de militære avdelingene er satt sammen og opp mot dokumenter fra RK og den tyske militærledelsen i både Norge og Tyskland. Denne systematiske gjennomgangen av et stort arkiv – slik det foreligger i sin helhet på mikrofilm i NARA, USA – gjør det mulig å se sammenhenger det ellers ville vært krevende å koble sammen. Denne øvelsen viser at flere tidligere studier har manglet tilgang til sentrale dokumenter, særlig fra Oberkommando der Wehrmacht – OKW. Det er den samlede dokumentasjonen og bruk av samtidige primærkilder – og ikke tolkninger gjort av andre – som gjør det mulig å gi en konsistent, logisk og ikke minst mer nyansert fremstilling. Da trer hovedkonklusjonen frem. Den militære begrunnelsen for tvangsevakueringen og bruk av «brente jords taktikk». Primærkildene vises frem i sin helhet, som gjør det mulig for den interesserte leser å gjøre seg opp sin egen mening og tolkning av hva kildene viser og hvordan vi skal forstå dem. Det er ikke ofte en får muligheten til.

Oversikt over kildene, med arkivsignatur, ligger til slutt i teksten. Arkivreferansen er også oppgitt for dokumentene og sitatene underveis i teksten. Dokumentene er hentet fra mikrofilm ved National Archives and Records Administration, Washington, USA.

Opptakten – Weisung Nr. 50

Det mange kanskje ikke kjenner til, er at prosessen startet et år tidligere – i september 1943. Som en Weisung (instruksjon), utsted av Hitler i den tyske militære overkommando (OKW) i Berlin.

Weisung Nr. 50 – «für die Vorbereitung der Rückführung des Geb. A.O.K. 20 nach Nordfinnland und Nordnorwegen» – kom 28. september 1943. Bakgrunnen var krigens utvikling, som på dette tidspunktet begynte å bli svært krevende for Wehrmacht på Østfronten. Krigslykken hadde snudd. Høsten 1943 startet også OKW å forberede tiltak ved en forventet alliert landing i Europa.

«Durch Geb. A.O.K. 20 ist dem Oberkommando der Wehrmacht/Wehrmachtführungsstab eine kurze Studie über die Durchführung der vergesehenen Kampfführung unter besondere Berücksichtingung der Versorgung vorzuslegen.»

Geb. A.O.K. 20 skal gjøre et kort studie og foreslå gjennomføringen av den planlagte krigføringen med spesiell vurdering av forsyningsbehov, som sendes til OKW/WFSt.

Ziffer 6, Weisung Nr. 50. Kilde: OKW 1802, mikrofilm T77/1429, NARA, USA. Også arkivert som del av PG31755, mikrofilm T1022/3466.

Weisung Nr. 50 hadde som formål å forberede en mulig tilbaketrekning av 20. Gebirgs Armee som stod i nordlig del av Østfronten, som også inkluderte Øst-Finnmark. Det ble poengtert at frontavsnittet i nord (Heeresgruppe Nord – polarområdet) var stabilisert og skulle holdes, men der var en plikt å være forberedt dersom Finland kom til å trekke seg ut av krigen eller bryte sammen. Oppgaven til Gebirgs Armeen var i så fall å holde det militærøkonomiske viktige nordområdet, inkludert beskyttelse av nikkelverket Kolosjoki.

En tilbaketrekking av en hel arme ville kreve nøye planlegging å gjennomføre. En slik type operasjon medfører omfattende logistisk- og forsyningsmessige utfordringer som må være gjennomtenkt for å unngå kaos og kollaps. Weisung Nr. 50 avsluttet med ordre om å gjennomføre en slik planlegging, og adressere de punkt som var påpekt. Det ble til «Studie Birke».

Studie Birke

To ulike studier for å planlegge en mulig retrett ble etablert, «Birke» gjennom Norge og «Tanne» gjennom Finland og Østersjøen. Dette var et omfattende studie, der transportrutene og forsyningene måtte detaljplanlegges. Eksempelvis var det vel 800 kilometer fra Ivalo/Petsamo til Storsteinnes, og 550 km derfra til Mo i Rana. Det ble gjort beregninger på behov for transportkapasitet og hvor mye forsyninger som måtte sikres som del av forflytningen av alle militære avdelinger. Det totale antallet som var omfattet av bevegelsen ble beregnet (1. september 1944) til vel 235 000 personer inkludert krigsfanger. Transporten kunne gjøres på to måter, over land på riksvei 50 og med skip langs kysten.

OKW/WFSt. beregnet mengde personer med transportbehov, datert 5. oktober 1944. Kilde: OKW 135, mikrofilm NHM 198/FAa–1284, Norges Hjemmefrontmuseum (også T77/786, NARA, USA).

Basert på det estimerte antallet personer som skulle forflyttes, ble detaljerte ruter planlagt. Riksvei 50 var den ruten alt personellet skulle inn på, mens utstyret i stor grad skulle gå på skip langs kysten. Det ble forutsatt at det skulle tilbakelegges 20 km pr dag, slik at det ville ta vel 40 dager å nå Storsteinnes fra Ivalo/Petsamo. Det måtte anlegges etablering av fasiliteter langs ruten for å bespise og gi husly til personell som var i bevegelse sørover. Forsyninger måtte også ankomme riktig punkt, i rett mengde på riktig tid for å holde flyten i marsjbevegelsen. Hensikten var å forflytte 20. (Geb.) Armee (Bergarmeen) til en ny militær forsvarslinje – Lyngenlinjen. Samtidig med planlegging av forflytningen, måtte også den nye forsvarslinjen bygges opp. Vel 60 000 personer fra Gebirgs Armeen skulle være igjen ved det nye frontavsnittet, mens de resterende mengde personell skulle sendes videre sørover (og ut av Norge).

En interessant observasjon er at sivilbefolkningen ikke var en del av «Studie Birke». I arkivkatalog med signatur «OKW 135» (på vel 200 sider) er det kun den militære operasjonen som planlegges med utgangspunkt i Weisung Nr 50. Det er åpenbart at sivilbefolkningen ikke var med i betraktningen som et ansvarsområde tilhørende hæren, i alle fall ikke som del av studiet for retretten av 20. (Geb.) Armee. Studiet var først og fremst for å avdekke logistiske utfordringer ved å flytte mer enn 200 000 personer ut av Nord-Finland. En annen interessant observasjon er helt fravær av planer om bruk av omfattende ødeleggelser. Det ble planlagt ut fra to hovedscenarioer, et vennligsinnet eller fiendtlig innstilt Finland. Om forsyninger og materiell kunne faktes ut, eller ville gå tapt. Det var også analysert hvilken retning eventuelle angrep på retretten kunne komme, samt bekymring for gjennomføring av en retrett gjennom vintermånedene. Det ville medføre vesentlig høyere tap, om tilbaketrekningen i det hele tatt lot seg gjennomføre på den årstiden. Det måtte planlegges for både en uttransportering og en mulig overvintring i Nordlappland og Nord-Norge. Det ville uansett kreve lagring av forsyninger for fire til seks måneder. Det var særdeles viktig å holde transportveien på sjø åpen, en oppgave pålagt Kriegsmarine med beskyttelse fra Luftwaffe. «Studie Birke» var et komplekst logistikkstudie, for å unngå kaos og sammenbrudd om 20. (Geb.) Armee måtte forlate sine områder i Nord-Finland på kort varsel.

Kart som viser hvor 20. (Geb.) Armee var lokalisert og ruten inn i Norge. Tre Gebirgs Armee Korps skulle trekkes tilbake. 19. (Geb.) A.K. stod helt i nord med 84 000 mann, 36. (Geb.) A.K. lenger sør med 80 000 mann, og 18 (Geb.) A.K. i finskekilen med 40 000 mann. Kilde: : OKW 135, mikrofilm NHM 198/FAa–1284, Norges Hjemmefrontmuseum (også T77/786, NARA, USA).

Forutsetningen for å gjennomføre «Birke» var at Finland falt bort som militær og politisk partner, og det skjedde 4. september 1944. Generaloberst Lothar Rendulic – øverstkommanderende for for 20. (Geb.) Armee – sendte 4. september fjernmelding til generaloberst Alfred Jodl i den tyske operative militærledelse i overkommandoen i Berlin (Oberkommando der Wehrmacht/Wehrmacht Führungsstab – OKW/WFSt.) og bad om instruksjoner for å komme i gang med forberedelsene for iverksettelse av «Birke«. Han fikk samme dag ordre om å gjøre armeen klar for bevegelse, og det markerer starten på prosessen som skulle lede frem til den dramatiske beslutningen 28. oktober.

Fjernmelding fra Rendulic i 20. (Geb.) AOK til Jodl i OKW/WFSt. 4. september 1944, der han ber om instruksjoner i tilfelle bevegelse «Birke» skal settes i gang. Det er en vinter i anmarsj, og det er viktig å komme i gang med det forberedende arbeidet. Kilde: PG65635/12, mikrofilm T312/1064, NARA, USA.

De praktiske forberedelsene for bevegelse «Birke» ble iverksatt for 18. Armee Korps (A.K.) 6. september og 36. A.K. 11. september. Hele 20. (Geb.) Armee skulle være klar for å starte forflytningen til Lyngenlinjen på kort varsel og innen 15. september. Like etter, 19. september, fikk de tyske styrkene et ultimatum om å trekke seg ut av Finland omgående. Det OKW hadde forberedt siden november 1943 som mulig utfall var dermed et faktum.

Transportbehov

Kriegsmarine fikk ansvaret for den viktige transport av forsyninger og utstyr med skip som del av tilbaketrekningen. Sjøveien var den desidert viktigste ferdselsåren i Nord-Norge. Dermed var det behov for en form for koordinering med hæren og sivil transportkapasitet. Kriegsmarine var opptatt av å få ansvar med myndighet som sikret gjennomføringsevne. Dette innebar mulighet å rekvirere nødvendig tonnasje fra Reichkommissariat Norwegen, Transportflotte Speer og norske skip. Blant annet var det behov å få transport over fjordstrekninger på riksvei 50. Dette var en logistisk svært krevende oppgave, som krevde forberedelser og utbedringer av infrastruktur på både utskipnings- og mottakssteder. Dette innebar utvidelser av fergesteder og havner, samt at marinen måtte ha fullmakt til å utstede instruksjoner til hæren, O.T. (Organisation Todt) og all skipsfart i området omfattet av tilbaketrekningen. En slik fullmakt var gitt marinen i et Führerbefehl av 12. juli 1944. Denne retningslinjen ble kommunisert 3. oktober, dagen før avgjørelsen om iverksettelse av tilbaketrekningen kom.

Fjernmelding fra Seekriegsleitung (Skl) operasjonsdelen (1. ops) datert 3. oktober 1944. Konferanse mellom marine og hær for å etablere regler for sjøtransport. Kilde: PG32162, mikrofilm T1022/1719, NARA, USA.

Beslutningen om tilbaketrekning ble tatt 4. oktober

Ordren med beslutningen om å trekke 20. (Geb.) Armee ut av Finland og til Lyngenlinjen (Lyngenstellung) kom formelt fra Jodl i OKW/WFSt. den 4. oktober 1944, etter en konferanse med Hitler. Som del av operasjonen var Reichkommissariat Norwegen (RK) underrettet, og Kriegsmarine fikk beskjed om å koordinere med RK gjennomføringen av sjøtransport.

Fjernmelding fra Jodl i Wehrmacht Führungsstab om beslutningen (Befehl) om å iverksette tilbaketrekking av 20. Gebirgs Armee til Lyngenlinjen. Kilde: PG32162, mikrofilm T1022/1719, NARA, USA.

Beslutningen tatt 4. oktober var tvingende nødvendig. Finnene var fiendtlig innstilt og presset på for å kaste ut de tyske styrkene, som var forutsetningen i avtalen med Sovjetunionen. Logistikkplanleggingen som var del av «Studie Birke» skulle nå gjennomføres. 5. oktober sendte Rendulic fjernmelding til armekorpsene (18., 19. og 36 A.K.) og underretter dem om beslutningen, og operasjon «Birke» ble gitt nytt kodenavn «Nordlicht«. Tilbaketrekningen mot Norge og Lyngenlinjen var i gang.

I fjernmeldingen fra Rendulic til armekorpsene 5. oktober blir tilbaketrekningen til Lyngenlinjen gitt kodenavn «Nordlicht». Kilde PG65635/12, mikrofilm T312/1064, NARA, USA.

Den detaljerte ordren kom fra Jodl i OKW/WFSt. 6. oktober. Den inneholdt også strategien for å sikre retretten, og den gir oss innblikk i hvordan den militære operasjonen var tenkt gjennomført, med aktører og ansvarsområder.

Ordren viser med tydelighet at det var planlagt å ødelegge viktig infrastruktur som veier, jernbane, kaianlegg, flyplasser, industrianlegg og lagerbygninger tilhørende hæren. Gjenværende forsyninger skulle også tilintetgjøres. Med andre ord var brenning og ødeleggelse del av den militære planen fra starten, dog begrenset til militært viktig infrastruktur. Dette var en del av «den brente jords taktikk», en krigføringsmetode akseptert i landkrigslovene. I ordren fra OKW/WFSt. fremkommer det også at den delen av sivilbefolkningen som kunne være av militær verdi skulle evakueres, i den grad det var mulig innenfor den planlagte marsjbevegelsen.

«Die gesamte wehrfähige Bevölkerung Norwegens ist, sowiet es die Marschbewegungen zulassen, mitzuführen und dem RK Norwegen zum Arbeitseinsatz zu übergeben.»

Hele den stridsdyktige befolkningen i Norge blir, så langt som marsjeringsbevegelsene tillater det, tatt med og overlevert til RK (Rikskommissariat) Norge for arbeid.

Del av punkt 6 i førerordren om tilbaketrekning av 20. (Geb.) Armee til Lyngenstellung, datert 6. oktober 1944. Kilde: PG32162, mikrofilm T1022/1719, NARA, USA.

Sivilbefolkningen – eller i alle fall store deler av den – ble altså omfattet av den militære operasjonen. Men, det er en klar henvisning til Rikskommissariatet som ansvarlig mottaker av den våpenføre delen av befolkningen. Ordlyden er vag, og det fremkommer ikke hvordan det praktisk skulle gjøres. Ingen henvisning til tvang, så det er grunn å anta OKW regnet med sivilbefolkningen ville følge de instrukser som ble gitt. Det var derfor ikke planlagt at militære ressurser skulle brukes på evakuering av sivile, ikke minst siden befolkningen i prinsippet var underlagt ansvarsområdet til Reichkommissariat Norwegen og rikskommissar Josef Terboven. Denne delingen av ansvar har nok vært medvirkende og kanskje opphav til ulike tolkninger og meninger om hvem som hadde hovedansvaret for det som ble tvangsevakuering og nedbrenning.

Sivilbefolkningen

Det var nå tre parter som var direkte berørt; den tyske militære okkupasjonsmakten (Wehrmacht), den sivile okkupasjonsmakten (Reichkommissariat Norwegen) og sivilbefolkningen som befant seg i evakueringssonen øst for Lyngenlinjen. Ettersom sivilbefolkningen var omtalt i en militær ordre – dog i veldige vage ordlag – ga det Terboven i RK en åpning for å komme i inngripen om hvordan det skulle gjennomføres. Hans ansvarsområde var tross alt den sivile okkupasjonen, og 12. oktober benyttet han muligheten og telegraferte til øverste sjef for Wehrmacht, generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel i den tysk overkommando (OKW) i Berlin.

Fjernmelding fra Reickommissar Terboven til Keitel i OKW i Berlin, datert 12. oktober 1944. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

Terboven påpekte den militære interessen for å evakuere (zurückführen) sivilbefolkningen, og brukte muligheten til å fremlegge en egen politisk begrunnelse med klare militære implikasjoner:

«Falls die Bevölkerung in groserem Umfang bleibt, so bildet Übernahme der Gewalt in Räumungsgebiet druch den Bolschewismus oder die Londoner Exilregierung ausserordentlich scherwiegende politichen Gefahren für das übrige Norwegen, die sich zweifellos in wesentliche Schädigung der Wirtschaftsproduktion und damit in einer Minderung der militärischen Kampfkraft umsetzen werden.»

Hvis befolkningen forblir i større skala, skaper det en alvorlig politisk fare i evakueringsområdet og resten av Norge gjennom påvirkning fra bolsjevikene eller exil-regjeringen i London, noe som utvilsomt vil medføre betydelig skade på økonomisk produksjon og dermed en reduksjon i militærmakten.

Reichkommissar Terboven til Keitel i OKW i Berlin 12. oktober 1944. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

Terboven presset på for å få hele – eller mesteparten som kan utgjøre militær verdi – av sivilbefolkningen ut av evakueringssonen for å unngå et politisk vakuum som kunne utnyttes av fienden. Han var bekymret for signaleffekten dette også kunne gi til resten av befolkningen i det okkuperte Norge, som kunne tenkes å være villig til å gjøre opprør. Det var en mulig militær konsekvens om sivilbefolkningen ikke ble evakuert. Hvorfor Terboven var så opptatt av dette leses her bare ut fra det han faktisk la vekt på. Han la seg ofte opp i militære disposisjoner, som oftest for å oppnå en politisk gevinst. Hans påpekning av en risiko for tilstedeværelse av den norske eksil-regjeringen i Nord-Norge, må ha vært en svært lite tiltalende situasjon å måtte forholde seg til. Da sivilbefolkningen ble en del av den militære operasjonen fikk Terboven et godt kort å spille for å komme i direkte inngripen om militære disposisjoner. Den sjansen grep han. Spillet om skjebnen til sivilbefolkningen var i full gang, og vi kan følge prosessen gjennom kommunikasjonen mellom Terboven og OKW i Berlin.

Ansvar for sivil evakuering til Terboven

OKW i Berlin fikk nå oppgaven med å presisere hvordan sivilbefolkningen skulle evakueres, og 14. oktober ble det sendt et telegram til 20. Gebirgs Armee i Nord-Finland, Rikskommissariatet (RK) og generaloberst Nicolaus von Falkenhorst som militær øverstkommanderende i Norge (Wehrmachtbefehlshaber Norwegen). RK skulle bistås i repatriering av sivilbefolkningen, og OKW slo dermed fast at det skulle samarbeides for å gjennomføre en evakuering av sivile.

Fjernmelding datert 14. oktober 1944 fra OKW/WFSt. i Berlin, der det påpekes hvordan sivilbefolkningen skal evakueres. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

«Sofertige Evakuierung der Zivilbevölkerung aus den Raume ostwärts Lyngen-Fjord mit norwegisches Schifferaus.»

Umiddelbar evakuering av sivilbefolkningen med norske skip i området øst for Lyngenfjord.

OKW/WFSt. i Berlin 14. oktober 1944. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

OKW pekte på kun bruk av norske skip for å gjennomføre evakuering av sivile, og 15. oktober kom en ny fjernmelding som presiserte ytterligere hvordan det skulle gjøres, og ikke minst at det var Terboven og RK som var ansvarlig for gjennomføringen.

Fjernmelding fra OKW i Berlin som presiserer at det er Terboven/RKS som er alene ansvarlig for gjennomføring av evakuering av sivilbefolkningen i området øst for Lyngenfjorden. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

I fjernmeldingen fra 15. oktober pekte OKW på at det var Terboven selv som har bedt om evakuering av sivilbefolkningen øst for Lyngenfjorden, og hadde spurt 20. (Geb.) AOK om støtte til dette.

«Für Evakuierung komst nur norwegischer Kleinschiff im Frage, der bisher für Küstenverkehr und Versorgungszwecke eingesetzt war. Damit ist auch das Risiko verhältnichmassig gering und der Grossenschiffraum für Nordlicht wird dadurch nicht beanspracht. Für die Durchführung ist allein Reichkommissar verantlwortlich.»

For evakuering (av sivile) skal det kun brukes mindre norske skip, som tidligere har gått i kysttrafikk og forsyningstjeneste. Det gjør at risiko er forholdsvis liten og det store skipsområdet for Nordlicht ikke skal brukes. Rikskommissaren er alene ansvarlig for gjennomføringen.

OKW i Berlin om ansvar for evakuering av sivilbefolkningen, datert 15. oktober 1944. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

Dermed fikk Terboven og RK alene ansvaret for gjennomføringen av den sivile delen av evakueringen, der det skulle brukes norske skip som ikke kom i konflikt med skip brukt i den militære tilbaketrekningen. Likevel kunne militær kapasitet brukes om det ikke medførte ulemper eller hindring. På dette tidspunktet var tilbaketrekningen – som hadde fått kodenavnet «Nordlicht» – i full gang. Mer enn 200 000 personer var i bevegelse på vei i eller til Norge fra Finland, personellet over land på riksvei 50 og utstyret på skip langs kysten. Det er åpenbart at det ikke var noe ønske om å få et stort antall sivile inn i denne strømmen av mennesker og militært utstyr på vei sørover.

Evakuering skulle være frivillig

Den 15. oktober gikk det også ut melding fra 20. (Geb.) Armee til 19. og 71. Armee Korps og underliggende enheter at evakueringen av sivilbefolkningen skulle være frivillig, og den skulle starte umiddelbart. Det var da gått ni dager siden den detaljert ordren fra 6. oktober var sendt, og det var etablert hvem som hadde ansvaret. I meldingen sies det at Reickommissariat Norwegen skulle besørge dette, og det var Terbovens representant SS-Obersturmbanführer Hans-Henrik Neumann som skulle lede den sivile evakueringen. Neumann var leder av Einsatzstab Norwegen, og utpekt av Terboven som RK sin sendemann til 20. (Geb.) Armee.

Evakuering av sivile skal være frivillig. Fra Anlageband til KTB Gebirgs AOK 20, Gen. Qu. Kilde PG65641/4, mikrofilm T312/1068, NARA, USA.

«Zivilbevölkerung aus Nordnorwegen wird zur freiwilligen Evakuierung aufgefordert. Rückführung wird sofort eingeleitet.»

Sivilbefolkningen fra Nord-Norge blir bedt om å evakuere frivillig. Hjemsending startes umiddelbart.

Anlageband til KTB (Geb.) AOK 20, O.Qu/Qu.1, datert 15. oktober. Sendt til alle enheter. Kilde: PG65641/4, mikrofilm T312/1068, NARA, USA.

I krigsdagboken til 20. (Geb.) Armee fremkommer det i dagsmeldingen for 18. oktober hvordan Neumann hadde tenkt å gjennomføre den sivile evakueringen:

Beskrivelse fra Neumann om hvordan evakueringen av sivilbefolkningen er satt i gang, datert 18. oktober. Kilde: Krigsdagboken (KTB) for 20. Gebirgs Armee, PG65641/2, mikrofilm T312/1068, NARA, USA.

Evakueringen skulle hovedsakelig gå via sjøveien, og følge egen foreslått forskrift. Gruppen som skulle tilbakeføres bestod av stridsdyktige nordmenn (uten samer – ohne einwnadfreie Lappen). Persongrupperingene som var omfattet var delt i tre kategorier; a) alle avdelinger av hæren og O.T. med sine norske arbeidere; b) andre norske arbeidere som jobbet med hogst, veiarbeid, lasting i havner, etc; og c) de gjenværende stridsdyktige menn som likevel ble igjen skulle føres ut av de tilbaketrekkende troppene. Gruppene a) og b) måtte gis en forsikring at de ville bli ført ut i god tid (i nødsfall med skip). De måtte ikke gis inntrykk av at de ble bevoktet som fanger, og skulle ikke føres tilbake sammen med krigsfanger. Tilbakeføring av gruppe c) skulle gjøres med med tropper fra 19. og 71. Armee Korps.

Det skulle vise seg at den siste gruppen ble svært stor, og Neumann flyttet ansvaret for å evakuere dem til hæren. De som motsatte seg frivillig evakuering – av ulike grunner – ble da et problem som Neumann elegant fraskrev seg ansvar for, det skulle løses med militære styrker. Det var kun stridsdyktige, eller våpenføre/arbeidsføre menn, som var omfattet av ordren. Neumann, med sin militære bakgrunn, viste nøyaktig hva han gjorde ved å diskret flytte ansvaret for en motvillig evakuering over på bruk av militær makt. Vi kan se konturene av hva som var i gjære for et scenario som må ha vært i Neumanns tanker.

Samtidig med at denne instruksen gikk ut, var sovjetiske soldater på vei over grensen til Norge. Evakueringen hadde bare vart en svært kort stund da krigen meldte sin ankomst til Øst-Finnmark.

Grensen til Norge krysses

Sovjetiske stryker krysset grensen til Norge 18. oktober, med kurs mot Kirkenes. Krigshandlingene var nå flyttet inn i Norge, men det var ikke klart hvilke mål de sovjetiske styrkene hadde. Tilbaketrekningen foregikk i ordnede former, men tyske tropper var i harde kamper for å sikre retretten. Spørsmålet OKW stilte seg var hvor langt den sovjetiske fremrykningen ville gå, og en trusselanalyse fra OKW/WFSt. datert 19. oktober ble kommunisert fra den tyske marines operative kommando (Seekriegsleitung – 1./Skl) til marineoverkommandoen i Norge. Den gir oss et interessant innblikk i den tyske vurderingen.

«Im Zusammenheng mit dem russichen Vordringen im nordnorwegischen Raum ist es nicht ausgeschlossen, dass die Anglo-amerikaner eine Landung zwischen Nordkapp und Narvik durchführen, um einersietes dem 20. (Geb.) AOK den Rückweg nach Norwegen zu verlegen, anderseite aber den Durschstoss russicher Kräfte zum Nordmeer und zur Gewinnung des Hafens Narvik zu verhindern.»

I forbindelse med den russiske fremrykkingen i den nordnorske regionen, er det ikke å utelukket at anglo-amerikanerne vil foreta en landing mellom Nordkapp og Narvik for å hindre tilbakeføring av 20. (Geb.) AOK til Norge, og på den annen side hindre at russiske styrker vil slå gjennom via Nordsjøen for å nå havnen i Narvik.

Fjernmelding fra 1./Skl I Op (operative del av Seekriegsleitung) til Marineoberkommando Norwegen dater 24. oktober 1944. Kilde: PG32162, mikrofilm T1022/1719, NARA, USA.

OKW mente det kunne være en helt reell fare for en større alliert militær offensiv for å avskjære tilbaketrekningen, og var spesielt bekymret for mulig angloamerikanske angrep langs kysten sørover til Narvik. Det var med andre ord ikke bare de sovjetiske styrkene som var del av trusselbildet. Dette bildet finner vi også igjen i etterretningsrapporter (Ic) fra staben til Rendulic i 20. (Geb.) Armee, som gjentar det både 19. og 26. oktober (PG65636/2 – ikke vist frem her). I krigsdagboken til OKW finner vi de samme vurderingene. Det er ingen kommunikasjon som tyder på at trusselen ikke ble tatt alvorlig. Det har ikke vært mulig å finne dokumentasjon som viser tysk kjennskap til intensjonene eller hvor langt de sovjetiske styrkene ville gå. Trusselvurderingene inneholder både sovjetiske, angloamerikanske og svenske angrep på de tyske styrkene på retrett. Først etter den sovjetiske offensiven stoppet opp 9. november, endres den tyske vurderingen og tar høyde for redusert sannsynlighet for dypere invasjon.

Liten grad av frivillighet i evakueringen

General Ferdinand Jodl, sjef for 19. Armee Korps – med det militære ansvaret for området i Øst-Finnmark – sendte 21. oktober en rapport til Rendulic i 20. Gebirgs Armee om evakueringen av den norske sivilbefolkningen. Han fikk ansvaret for den gruppen sivile Neumann i RK hadde overlatt til 19. Armee Korps i sine retningslinjer for evakuering fra 18. oktober. Jodl kunne bare konstatere at det er en stor gruppe sivile som ikke hadde frivillig evakuert som det var lagt opp til. Kamphandlingene var nå flyttet inn i Norge, og nå fikk han også ansvar for å håndtere et stort antall sivile som nekter å dra. Han grunngir i rapporten den holdning ledelsen i armekorpset hadde vedrørende tilbakeføringen av sivilbefolkningen.

«Trotz Zurverfügungstellung von Transport-Möglichkeiten über See und Land, sowie Verpflegung weigert sich Zivilbevölkerung zu evakuieren.»

Til tross for tilgjengeligheten av matforsyninger og transportalternativer til sjøs og til lands, nekter sivilbefolkningen å evakuere.

Ferdinand Jodl i 19. Armee Korps til Rendulic, datert 21. oktober 1944. Kilde: PG65641/4, mikrofilm T312/1068, NARA, USA.

Først konstaterer han at selv om det har vært stilt transportmidler til rådighet så vegrer sivilbefolkningen seg for å frivillig evakuere områdene. Det skyldes ikke sympati med kommunistene, men at fiendens aktiviteter på sjø og land var blitt så betydelig at sivilbefolkningen foretrakk å bli værende. Trussel om tvangsevakuering fra den norske politipresidenten i Kirkenes hadde ingen effekt. Appell til befolkningen fra norske og tyske myndigheter, inkludert Minister Lie, var uten resultat. Politiet var ikke i stand til å tvangsevakuere. Det var med andre ord svært vanskelig å få gjennomført den frivillige evakueringen slik det var tenkt. Jodl fortsetter å peker på involvering av hæren i evakuering. Nordmenn som var tilknyttet hæren fulgte med troppene, men Jodl sa klart at for tvangsevakuering hadde han ikke tilgjengelige soldater. Det kunne også forventes at forsøk på tvangsevakuering med sikkerhet vil medføre at befolkningen flyktet ut på tundraen. Innfangning ble da umulig. Soldater må lete etter dem kan utsettes for stor risiko, og det ville være større risiko for sabotasjehandlinger som hittil ikke hadde forekommet. Håpløse tvangstiltak kunne også drive sivilbefolkningen over på russisk side. Gjennom RK Kirkenes var det transportert ut rundt 500 personer til Tromsø med motorisert transport over land, og det hadde foregått en taus evakuering over lengre tid av personer som hadde vært tilknyttet Wehrmacht. Jodl avsluttet med følgende kommentar: «Evakuering ville vært mulig hvis ordren hadde vært gitt i god tid. Det var imidlertid ikke mulig på grunn av hemmelighold

Ferdinand Jodl plasserte ansvaret for svikten på Reickommissariat Norwegen og alt hemmeligholdet rundt den frivillige evakueringen. En klar henvisning til RK sin total manglende evne til å gjennomføre det de hadde fått ansvar for. Ferdinand Jodl sin henvendelse var en lang liste med argumenter for å slippe å risikere sikkerheten til egne soldater og bruke ressurser han ikke hadde på en oppgave andre hadde ansvar for. Det var ikke hans jobb å rydde opp i problemer forårsaket av RK. I alle fall ikke slik den akutte militære situasjonen var da. Tonen i brevet er skarp, derfor sluttkommentaren.

Brenning iverksettes

Den 22. oktober sendte Rendulic ut ordre om å starte evakuering av Kirkenes, og iverksette ødeleggelse av alt med militær verdi. Det var i henhold til ordren utsted 6. oktober. Den 24. oktober stod sovjetiske styrker ved Kirkenes, og frigjorde dagen etter en by som var evakuert og satt i brann. Da hadde det gått en uke siden riksgrensen var krysset.

Fjernmelding fra Rendulic til 19. (Geb.) Armee Korps, Admial Polarküste og MOK Norwegen om å starte evakuering av Kirkenes og starte taktisk ødeleggelse. Kilde: PG65635/8, mikrofilm T312/1063, NARA, USA.

Hva med evakuering av sivilbefolkningen?

Etter at Rendulic hadde gitt ordre om å iverksette den militærtaktiske ødeleggelsen av infrastruktur rundt Kirkenes, var spørsmålet: Hva med evakuering av den stridsdyktige sivilbefolkningen som fremdeles var der? Det var utsted ordre om å ta med disse i den grad marsjbevegelsen tillot. I utgangpunktet var evakueringen ment å foregå frivillig. Det hadde i liten grad skjedd, og Ferdinand Jodl i 19. Armee Korps hadde i rapport til Rendulic 21. oktober redegjort hvorfor. Den 24. oktober var fronten flyttet godt inn i Norge og utkanten av Kirkenes, og Rendulic stod nå ovenfor en vanskelig oppgave. Han sendte denne dagen fjernmelding til Alfred Jodl i OKW/WFSt., der han argumenterte for å slippe å bruke militære ressurser for med tvang evakuere sivilbefolkningen, på linje med det Ferdinand Jodl hadde poengtert.

Fjernmelding fra Rendulic til Jodl i OKW/WFSt. datert 24. oktober 1944. Her ber han i realiteten om å slippe å måtte bruke tvangstiltak for å gå gjennomført evakuering av sivilbefolkningen. Det var ikke kapasitet eller noen gevinst å hente i å gjennomføre det på dette tidspunktet. Kilde: PG65635/8, mikrofilm T312/1063, NARA, USA.

Rendulic brukte i stor grad informasjonen og argumentene i rapporten fra 21. oktober. Det var ikke noe poeng å bruke tvang, det medførte bare flukt, økt sikkerhetsrisiko for troppene som skulle gjennomføre det og ikke minst økt sannsynlighet for at sabotasjehandlinger ville forekomme. Det sistnevnte hadde Rendulic personlig erfaring med fra sin tid som sjef for 2. Panzerarmee i Jugoslavia. Partisankrig. Han starter fjernmeldingen til Jodl i OKW/WFSt. med å konstatere at det å fjerne den stridsdyktige delen av sivilbefolkningen hadde vist seg vanskelig. Kun få hadde evakuert frivillig, og selv trusler om tvang hadde vært nytteløse. Norsk politi hadde heller ikke klart å tvangsevakuere. Videre poengterer han at det i området til 19. (Geb.) Armee Korps ikke fantes ledige tropper, ettersom alle var i harde kamphandlinger. Et forsøk med å bruke tvang i området til 19. og 71. Armee Korps vil bare medføre at befolkningen flyktet ut på tundraen. Det ville være umulig å bringe dem inn, og befolkningen som tidligere ikke gjorde motstand ville bli mer tilbøyelig til å gjøre det. Armee Oberkommandoen til Rendulic så, bortsett fra en mulighet for en svært tvilsom suksess med tvungen evakuering, at effekten på befolkningen kunne bli en trussel mot troppenes sikkerhet. En geriljakrig, i kombinasjon med en landgangsoperasjon, mot troppene som marsjerte langs den sårbare riksvei 50 kunne utgjøre en stor fare. Rendulic bad derfor – klart og tydelig til slutt – om å avstå fra tvangstiltak mot nordmenn, selv med fare for at mennene som ble igjen kunne bli tvunget i kamp mot tyske styrker av sovjeterne.

Rendulic lister opp argumenterer for å slippe å bruke personell han ikke hadde tilgjengelig, for å oppnå det han mener var en tvilsom effekt ut fra den militære situasjonen han stod i. Den militære kost-nytte-vurderingen Rendulic gjør 24. oktober, tilsa at det ikke er fornuftig å bruke ressurser for med tvang evakuere den stridsdyktige sivilbefolkningen i området til 19. (Geb.) og 71. Armee Korps. På et tidspunkt sovjeterne allerede var ankommet Norge. Det var en ren militærtaktisk vurdering som ble gjort. Det er verdt å merke seg at denne fjernmeldingen i litteraturen er brukt som argument for at Rendulic i realiteten var imot å tvangsevakuere befolkningen som sådan, men det er ingen støtte for en slik antydning i det omfattende kildematerialet 20. (Geb.) Armee – som Rendulic var sjef for – etterlot seg. Rendulic måtte forholde seg til ordren av 6. oktober, men det meldingen hans til Jodl i OKW viser, var at hans vurdering tilsa at det i realiteten var for sent å begynne med tvangsmidler mot befolkningen 24. oktober 1944. Sovjetiske styrker rykket raskt frem i Norge, og det var uklart hvor langt de har tenkt å følge etter Gebirgs Armeen på retrett. Det var verken militær kapasitet eller noen gode effekter å oppnå med å gjøre det på dette tidspunktet. Tar vi Rendulic sin henvendelse til OKW ut av konteksten den står i (tidspunktet den kommer) og den kronologiske rekken med tidligere fjernmeldinger sendt til OKW, får vi feil forståelse av innhold og intensjoner. Dette er ikke en generell motstand mot å tvangsevakuere sivilbefolkningen fra Rendulic sin side, det er en militær argumentasjonsrekke for å begrunne faglig at det først og fremst er en distraksjon på tidspunktet meldingen sendes. Sikkerheten til egne soldater hadde høyeste prioritet hos Rendulic for å unngå en kollaps i retrettbevegelsen.

Terboven krever militær brenning

Da de sovjetiske styrkene gikk inn i Norge, begynte det å haste med å evakuere og fjerne militære installasjoner i evakueringsområdet. Det viste det seg svært vanskelig å få til en frivillig evakuering av sivilbefolkningen i det store området øst for Lyngenfjorden. Den norske befolkningen var generelt særdeles lite samarbeidsvillig, og motsatte seg å flytte fra gård og grunn og begi seg sørover til en uviss skjebne. For mange var det heller ikke krigshandlinger som tilsa at det var en umiddelbar fare i nærheten, og det var forholdsvis lett å gjemme seg bort i det store geografiske området. Terboven konstaterte at kun 10 til 15% av befolkningen lot seg evakuere frivillig, resten motarbeidet den eller gikk i skjul. Han telegraferte 28. oktober til Reichleiter Martin Bormann i Parteikanslei for å få hæren på banen for å bruke tvangsmidler. Bormann – som var personlig sekretær for Hitler – var veien direkte inn til Føreren, som politikeren Terboven håpet kunne beordre Rendulic som øverstkommanderende for 20. (Geb.) Armee til å ødelegge bolighus og tvinge hele befolkningen til å evakuering fordi det var av militær betydning.

«Bitte daher um schnellemögliche Entscheidung, ob der Führer einverstanden ist, im Sinne des ersten Teiles seines Befehls in jede Fall Wohnraum zu vernichten und jeden sonstigen Lebensunterhalt der Bevölkerung unmöglich zu machen und wenn ja, um einen entsprechenden Befehel an (Geb.) AOK 20, da diese Zerstörung dann nur durch die Nachhuten der Truppe durchgeführt werden können.»

Føreren bes ta en snarlig avgjørelse, i kraft av første del av ordren om ødeleggelse av bolighus og umuliggjøre opphold for befolkningen, og sende en tilsvarende ordre til (Geb.) AOK 20 siden slik ødeleggelse kun kan gjennomføres av baktroppene.

Fjernmelding fra Terboven til Reichleiter Bormann datert 28. oktober 1944, der han ber at Hitler skal beordre 20. (Geb.) Armee til å gjennomføre tvangstiltak og brenning av sivilbebyggelsen som del av tilbaketrekningen. Kilde: OKW 1776, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

Det er verd å merke seg at Terboven brukte en militær begrunnelse for å gi tyngde og gjennomslag i argumentasjonen. I praksis den brente jords taktikk for å nekte eller vanskeliggjøre mulighet til opphold for fienden i avgitte områder. Han brukte Rendulic sin bekymring for partisan-/geriljakrig mot styrkene på retrett, men som argumentasjon for å tvangsevakuere befolkningen. Terboven avsluttet med tyngde, han viste til kommanderende general Willi Moser fra 71. Armee Korps (A.K.) som var enig i hans mening. I motsetning til Jodl i 19. A.K., var ikke Moser i direkte kamphandlinger ettersom han hadde ansvar for områdene fra Vest-Finnmark og sørover. Holdning og vurdering av den militære nødvendigheten av tvangstiltak var situasjonsbestemt. Terboven hadde alliert seg med Moser i 71. A.K. for å få militær tyngde for sin argumentasjon. En aksjon mot sivilbefolkningen var for Moser ikke forbundet med risiko for troppenes sikkerhet eller medføre nødvendighet for prioritering av ressurser bort fra kamp mot fremrykkende sovjetiske styrker.

Det Terboven gjorde, var å peke på den militære ordren (Befehl) fra 6. oktober som omfattet ødeleggelse og inkluderte uttransportering av den stridsdyktige delen av sivilbefolkningen. Så viste han til den militære betydningen av det og vil ha ansvaret for gjennomføringen til 20. (Geb.) Armee. Han gikk via politiske kanaler for å få beordret bruk av tvang med militær makt, derfor brev til Bormann da Terboven innså at den frivillige evakueringen ble motarbeidet, RK maktet ikke å få fortgang i uttransporteringen og den sovjetiske offensiven var på full fart inn i Norge.

Denne meldingen har i mange fremstillinger vært hovedargumentet for at det var Terboven alene som fikk Hitler til å gi ordren. Men meldingen gikk ikke direkte til Hitler. Det er en detalj som har stor betydning.

Terbovens krav fremlegges OKW

Det Bormann gjorde med henvendelsen fra Terboven, var å sende den til Alfred Jodl i OKW/WFSt. Politikeren Terbovens militære argumenter måtte forankres i den operative militærledelsen. Jodl ble bedt om en vurdering og gi en uttalelse som kunne legges frem for Hitler for å få en avgjørelse i saken.

Svar fra Jodl i OKW/WFSt. til Bormann datert 28. oktober 1944, der han bifaller forslagene fra Terboven. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

Terboven omgikk den normale veien til OKW/WFSt., som tidligere hadde gitt han alt ansvar for den sivile delen av evakueringen. Siden henvendelsen gikk via politiske kanaler og den mektige Bormann, ble Jodl og WFSt. nødt til å vurdere forslagene militærfaglig og ta stilling til dem. Terboven var påpasselig med å bruke militær argumentasjon for vinne støtte for sine synspunkt. Jodl slo fast at «de tøffe kampforholdene i det nordlige området krever tøffe tiltak for å ivareta egen operasjon». Videre poengterte han at de grunner Terboven gir virket nødvendige, de ga militær mening.

«Das von Reichskommissar Terboven vorgeschlagene Vorgehen erscheint aus den von ihm angegebenen Gründen notwendig und ist auch zu verantworten, da der Bevölkerung eine brauchbare Möglichkeit zum Ausweichen aus den fraglichen Räumungegebiet gegeben wird.»

Fremgangsmåten som er foreslått av Reichskommissar Terboven virker nødvendig, og den er også ansvarlig siden befolkningen gis en mulighet til å komme seg bort fra det aktuelle evakueringsområdet.

Jodl sin vurdering av Terboven sitt krav om tvangstiltak og brenning, datert 28. oktober 1944. Kilde: OKW 138/2, mikrofilm T77/1419, NARA, USA.

Et moment som inngikk i Jodls vurdering var sivilbefolkningen, som måtte gis mulighet til å komme seg ut av et forventet krigsområde. I evakueringssonen befant det seg ca. 67 000 sivile, og det å gi dem en mulighet for å komme seg ut av området, med eller uten tvang, var å vise ansvarlighet. Han påpekte også en sannsynlighet at den norske eksil-regjeringen kunne etablere seg i Nord-Norge, og det kunne komme tilstrømming av norske politisoldater fra Sverige. I tillegg var det gjort en trusselvurdering i OKW som tilsa det var sannsynlig for et angrep for å avskjære retretten fra britisk-amerikansk hold. OKW/WFSt. gjorde en samlet militær betraktning som grunnlag for vurderingen av forslagene til Terboven. Interessant nok fikk Jodl rett vedrørende tilstrømming av norske politisoldater, samt at eksil-regjeringen i London sendte en liten norsk militær styrke fra Storbritannia og dermed etablerte seg i Nord-Norge slik Terboven fryktet.

Det som i stor grad beseglet skjebnen til sivilbefolkningen var det Jodl og OKW/WFSt. konkluderte med: «Daher Vorschlag, der Auffassung des Reichskommissar Terboven zuzustimmen.» Han bifalt rikskommissar Terboven sine forslag, de var militært nødvendige. Til slutt ble det bedt om en avgjørelse fra Hitler.

Førerordren om tvangsevakuering og brenning

Da Terboven sine forslag ble fremlagt Hitler med støtte fra OKW/WFSt., ble det – ikke overraskende – utstedt en ny førerordre der 20. (Geb.) Armee skulle gjennomføre en total nedbrenning og tvangsevakuering i evakueringsområdet som del av den militære tilbaketrekningen. Det var en samstemt OKW som vektla den militære betydningen, og 29. oktober ble den kommunisert til alle enheter omfattet av tilbaketrekningen, samt Reichkommissar Terboven. Den øverste militære lederen som fikk ansvaret var sjefen for 20. (Geb.) Armee, Rendulic, med delegert ansvar for gjennomføring til Jodl og Moser i 19. og 71. Armee Korps (A.K.).

Ordren som gikk ut fra OKW startet med begrunnelsen for den. Den nordnorske befolkningens lite villighet til frivillig evakuering gjorde at Føreren hadde beordret tvangsevakuering av området øst for Lyngenfjorden. Sikkerheten til befolkningen mot bolsjevismen krevde at alle bolighus skulle brennes ned eller ødelegges. Det er fra denne fjernmeldingen det kjente sitatet kommer:

«Oberbefehlshaber Nordfinnland ist dafür verantwortlich, dass dieser Befehl rücksichtslos durchgeführt und damit vermieden wird, dass die Sowjets, gestützt auf Wohnstätten und ortskundige Bevölkerung, unseren Absetsbewegungen mit starken Kräften folgen.

Mitlied mit der Zivilbevölkerung ist nicht am Platze.»

Sjefen for Nordfinnland er ansvarlig for at denne ordre utføres hensynsløst, og at ødeleggelse av bosteder til lokalbefolkning gjør at sovjetene ikke følger etter retrettbevegelsen med sterke styrker.

Medfølelse med sivilbefolkningen er ikke på sin plass.

Fjernmelding fra OKW til alle militære enheter omfattet av tilbaketrekningen, samt Reichkommissariat Norwegen, datert 29. oktober 1944. Kilde: PG65365/8, mikrofilm T312/1063, NARA, USA.

Gjennomføring

Gjennomføringen av tvangsevakueringen skulle i følge ordren av 28. oktober følge disse retningslinjene: «1) Hele evakueringsområdet skulle tømmes for folk; 2) Bygninger skulle ødelegges med mindre de skulle brukes på et senere tidspunkt; 3) Aksjonen måtte gjennomføres med deltagelse av Reichkommissariat og med involvering av norske myndigheter; 4) Befolkningen skulle være under militær bevoktning og bli ført til nærmeste utskipningshavn; 5) Det skulle opprettes interneringsleirer i eller nærheten av disse havnene og; 6) Arbeidsføre menn og kvinner som kunne forflyttes i de vestlige områdene skulle tas med.»

I Armeeoberkommandoen under kvartermesteren (O.Qu) ble det satt opp en «Evakueringsstab Nordnorwegen«, med oberst Herrmann som var kommandant for Grenader Regiment 310. Representant for Reichkommissar Terboven var Neumann. Evakueringsstaben skulle koordinere den militære og innflettede sivile tvangsevakueringen som del av marsjbevegelsen «Nordlicht«.

Rendulic sendte 2. november en detaljert ordre (Befehl) til sine enheter og avdelinger om hvordan førerordren i praksis skulle gjennomføres.

Detaljert ordre fra Rendulic

Den var en utvidelse og mer detaljert beskrivelse om hvordan ordren skulle gjennomføres og hvem som hadde ansvaret for ulike deler. Evakueringen skulle starte umiddelbart i området til 19. Armee Korps (frem til Porsangerfjorden) og 1. november for 71. A.K. (fra Porsanger- til Lyngenfjorden).

Avslutningen av ordren fra Rendulic. Hvordan dette skulle fremstå som en hjelpeaksjon for befolkningen kan man spørre seg. Befolkningen opplevde det først og fremst som et brutalt overgrep, og fortellingen etter krigen har i stor grad etablert det som den store forbrytelse ingen ble straffet for. Kilde Anlageband til KTB 20. (Geb.) AOK, PG65641/4, mikrofilm T312/1063, NARA, USA

Det ble også gitt en tidsangivelse for når evakuering skulle være gjennomført. I området østlig linje Kistrand-Billefjord-Lakselv-Skoganvarre-Karasjok innen 9. november. I linjen østlig Talvik-Kautokeino innen 12. november, og resten av evakueringsområdet innen 15. november. Gjennomføringen skulle i størst mulig grad foregå ved bruk av skip i regi av RK, og helst unngå å bruke riksvei 50. Kun menn som var i stand til å marsjere, skulle gå over landeveien. Hjelpetrengende, kvinner og barn kunne transporteres ut ved bruk av kjøretøy. Til slutt la Rendulic til: » Jeg ber alle involverte enheter om å gjennomføre evakueringen som en hjelpeoperasjon for den norske befolkningen. Med all den vanskeligheten det vil medføre, må vi alle streve for å redde og bevare det norske folk fra bolsjevismen.»

I sivilbefolkningens øyne var dette alt annet enn en hjelpeaksjon mot en fiende de først og fremst betraktet som en frigjører. Tidsplanen var også helt urealistisk, det kom til å ta vel to måneder å fullføre den.

Tvang og nedbrenning

I november 1944 startet dermed den omfattende og systematiske nedbrenningen av all infrastruktur i området 20. (Geb.) Armee forlot. Men på dette tidspunktet stod sovjetiske styrker allerede godt inne på norsk territorium, og var på vei retning Tana. Evakueringsområdet øst for den nye forsvarslinjen ved Lyngenfjorden var svært stort, men ordren tilsa at det skulle gjøres helt ubeboelig for en fremrykkende fiende. Brenningen og tvangsevakueringen fortsatte derfor i takt med retretten av 20. (Geb.) Armee. Men, Øst-Finnmark slapp forholdvis lettere fra den totale ødeleggelsen enn andre steder, i den grad vi kan si at noen slapp lett fra det.

Den 9. november stoppet den sovjetiske fremrykningen opp ved Tanaelva, men den tyske retretten fortsatte som planlagt mot sitt endepunkt – den nye frontavsnittet Lyngenlinjen. Fravær av en fremrykkende sovjetisk styrke ga etter dette tidspunktet bedre tid for de tyske baktroppene til å gjennomføre sin ødeleggelse og nedbrenning. En rasering av de mange sivilsamfunnene som kom til å bli svært omfattende. Opplevelsene og historiene om hvordan den ble gjennomført er tallrike og i mange tilfeller rystende. Tvangsevakueringen og nedbrenningen var traumatiserende for store deler av befolkningen. Mange valgte å motsette seg evakuering, og det bidro i mange tilfeller til å forsterke lidelsene.

15. november skulle tvangsevakueringen være gjennomført, men i realiteten viste det seg svært vanskelig å få gjort. Mer en 20 000 sivile unndro seg evakuering og søkte tilflukt i det store geografiske evakueringsområdet. Hvorfor de gjorde det, er et tema som er belyst i «Hvorfor lot de seg ikke evakuere?«.

Den militære nødvendigheten

16. november sendte Jodl i OKW/WFSt. brev til Reichleiter Bormann og gav en redegjørelse for situasjonen i Nord-Norge. Han hadde en del bekymringer om hvordan Sverige kunne reagere, ville redegjør for den militære nødvendigheten og var slett ikke fornøyd med hvordan RK bidro i evakueringen av sivilbefolkningen.

Jodl startet med å påpeke at det var Terboven og RK som krevde total evakuering, ødeleggelse og bruk av tvang, og fikk Føreren og WFSt. sin tilslutning til dette. Det var derfor overraskende at avdelinger tilhørende RK nå gikk inn for avslutning eller begrensning av evakueringstiltakene i Nord-Norge. Det var 20. (Geb.) Armee som utførte ordren fra 28. oktober, og etter innledningsvis en rekke store organisatoriske vanskeligheter var det nå sikret en ordnet evakuering av befolkningen. Men, dersom det fortsatt med flukt til fjells, måtte det forventes død som følge av sult eller forfrysning ettersom husene hadde brent ned. Befolkningen var informert om dette. Videre påpekte Jodl at det hadde vært relativt få norske skip (kuttere) tilgjengelige, men det var gitt en ordnet evakuering av kystbefolkningen. Imidlertid måtte det forventes tap som følge av fiendens handlinger til sjøs eller i luften.

Jodl var med andre ord svært lite fornøyd med hvordan RK hadde bidradd, for noe de selv hadde krevd og fått støtte for av militærledelsen. Forslag om å avslutte eller innskrenke evakueringen ble tatt ille opp av OKW/WFSt. Dersom det ikke ble gjennomført, ville ikke den militære hensikten bli oppnådd. Man opptrådde da heller ikke ansvarlig lenger. Jodl var i tillegg opptatt av hva Sverige eventuelt kunne gjøre som respons på krigshandlingene i Norge. Han mente imidlertid det ikke var sannsynlig med en krigserklæring fra Sverige som følge av «brent jord» praksisen. Neste tiltak var trolig en overføring av de 11 000 nordmenn utdannet som politistyrke i Sverige, via Finland til Nord-Norge. Jodl pekte så på nødvendigheten av god propaganda om den militære nødvendigheten av evakueringen av Nord-Norge, samt kunngjøring av velferdstiltak for befolkningen.

Jodl avsluttet med å konkludere at evakueringen av befolkningen og ødeleggelse av infrastrukturen i Nord-Norge fratok fienden en rask suksess i polarområdet. Det forhindret et angrep mot de enda ikke ferdige forsvarsstillingene. Av disse militære årsakene måtte de beordrede tiltakene som var iverksatt i Nord-Norge følges.

Jodl stadfester i ren tekst den militære nødvendigheten av tvangsevakueringen og den totale ødeleggelse av infrastruktur. Det var åpenbart vanskelig å kommunisere dette til omverden generelt og Sverige spesielt. Det tyske propagandaapparatet ble derfor satt i sving. Den tyske overkommando var med god grunn bekymret for en mulig svensk militær intervensjon mot de tyske styrkene i Norge, grunngitt i behandlingen av sivilbefolkningen. Det var også grunnen til at Hjemmefronten fikk status som regulære soldater helt på slutten av krigen, og ikke skulle behandles i henhold til kommandoordren.

Det som særlig har manglet i tidligere analyser som konkluderer med at det var Terboven – og han alene – som fikk Hitler til å utstede ordren om tvang og total brenning, er den militære tilslutningen Jodl gir forslagene til Terboven og brevet som bekrefter nødvendigheten 16. november. Når vi sette dem i rekken av andre dokumenter, ser man at OKW/WFSt. er den instansen som gir tyngde for den militære betydningen, og gjør dem medansvarlig for beslutningen. Terboven var utvilsom en sterk pådriver – med egne motiver utover de rent militære – som brukte sitt handlingsrom for å drive gjennom tiltakene. Men, uten støtte fra Jodl og OKW/WFSt. er det lite trolig Rendulic ville blitt beordret å bruke sine militære ressurser til å gjennomføre tvangstiltak og en total «brente jords taktikk» i områdene som ble oppgitt i Norge.

Trusselvurderinger

19. november fremkommer det i brev fra Oberkommando der Kriegsmarine (OKM), en vurdering av mulighet for en alliert invasjon og frigjøring av Norge tidlig på nyåret i 1945. Informasjonen kom fra en V-Mann (informant) i Sverige og var datert 30. oktober 1944, og den var alarmerende for de tyske styrkene i Norge. Det var på dette tidspunktet, vurdert fra tysk side, en reell sannsynlighet for en større alliert militær operasjon for å frigjøre Norge. Informasjonen stammet fra samtaler mellom den norske og svenske utenriksministen, og det inngikk i den totale vurderingen av trusselbildet.

Etterretningsinformasjon sendt fra OKM til sjøkrigsledelsen (Skl) og underliggende enheter, datert 19. november 1944. Her fremkommer en vurdering av en sannsynlig stor alliert offensiv for å frigjøre Norge, basert på samtaler mellom den norske og svenske utenriksminister. Kilde: PG33782, mikrofilm T1022/2052, NARA, USA.

I første halvdel av november var det uklart hvilke hensikter sovjetiske styrker hadde i Norge, men 26. november fremkommer det i en tysk etterretningsmelding informasjon fra samtaler mellom den norske og sovjetiske utenriksminister om hensiktene i Norge. Sovjetunionen hadde ikke planer om å gå mot Narvik. Den tyske trusselvurderingen absorberer informasjon fra mange ulike kilder, som etter hvert gir et bilde på avtagende risiko for en dypere sovjetisk invasjon eller landing av Vestallierte styrker i Nord-Norge.

Etterretning fra nøytral kilde i Moskva, datert 26. november 1944. Referer til samtaler mellom den norske og sovjetiske utenriksminister om hensikter i Norge. Her fremkommer det at Sovjetunionen ikke har planlagt å gå mot Narvik. Kilde: PG33782, mikrofilm T1022/2052, NARA, USA.

Militær virkning og effekt

Hos Armeeoberkommando Norwegen (med Falkenhorst som øverstkommanderende) finner vi en viktig grunn til hvorfor Jodl og OKW var opptatt av å få gjennomført tvangsevakueringen og brenning, som gav seg utslag i det frustrerte brevet til Bormann 16. november. I en etterretningsrapport datert 24. november gjennomgås trusselbildet i det skandinaviske området, og da var det åpenbart at sannsynligheten for en dypere sovjetisk inntrenging i Nord-Norge ikke var stor, siden de hadde oppnådd intensjonen med å erobre området rundt Petsamo. Men også fordi det var for krevende i forhold til årstid og terreng satt opp mot en mulig gevinst. En annen sentral vurdering var at dette ikke var sannsynlig på grunn av den totale ødeleggelse i landsdelen, som ville gjør det nesten umulig å innkvartere større styrker. Derfor den «brente jords taktikk».

Den månedlig etterretningsoppsummering og vurdering for november 1944 for det skandinaviske området, utarbeidet av AOK Norwegen, datert 24. november 1944. Kilde: PG64215, mikrofilm T312/1061, NARA, USA.

«Hinzu kommt, dass durch die eigenen Zerstörung aller Unterkünfte in den geräumten Gebieten eine Unterbringung grösserer Truppenmassen nahezu unmöglich geworden ist.»

I tillegg, på grunn av ødeleggelsen av all innkvartering i de evakuerte områdene, har det blitt nesten umulig å opprettholde et stort antall tropper.

Del av konklusjonen i rapport fra AOK Norwegen (Ic) om effekten av brenningen. Kilde: PG64215, mikrofilm T312/1061, NARA, USA.

Trusselvurderingen fra AOK Norwegen i november viser med all tydelighet hvilken militær effekt som skulle oppnås. Selv om det ble klart at sannsynligheten for en dypere sovjetisk inntrenging ikke var stor, var området øst for Lyngenlinjen i praksis blitt umulig å bruke og opprettholde for en fiende – som også innbefattet angloamerikanske og svenske – som gikk inn med større styrker. Den tyske erfaringen i Nord-Norge var et stort behov for å bygge opp infrastruktur for innkvartering og logistikk for å opprettholde okkupasjonsstyrkene. Nord-Norge var i utgangspunktet tynt befolket, og polarområdet var et ekstra krevende sted å oppholde seg gjennom vinterårstiden.

Den militære grunnen fremkommer mer og mer tydelig utover i rekken av kronologiske dokumenter fra OKW, RK og de militære enhetene i 20. (Geb.) Armee som stod for gjennomføringen. Det forklarer også hvorfor det ble lagt svært stor anstrengelse i å etablere forsvarsverkene i Lyngenlinjen, som kom til å påføre store lidelser for krigsfangene som ble satt til å bygge dem.

Finnmark og Nord-Troms ble i realiteten gjort til en slagmark da krigen meldte sin ankomst i oktober 1944. Sivilbefolkningen ble med det et offer for krigens brutalitet. Konsekvensene kjenner vi så alt for godt.

Hva kan vi konkludere med?

En systematisk og kronologisk gjennomgang av de tyske primærkildene gjør at vi kan si litt om bakgrunnen og gjennomføringen. Ut fra dokumenter i samtiden rundt hendelsene, og fra de aktørene som hadde en rolle i prosessen som ledet frem til beslutningen, kan følgende punkter fremheves:

  1. Det var en prosess med flere aktører som ledet frem til førerordren 28. oktober. Den stridsdyktig/våpenføre delen av sivilbefolkningen ble omtalt av OKW/WFSt. i den detaljerte militære ordren 6. oktober. Uklarhetene om hvordan og hvem som skulle ha ansvaret ble først klart med retningslinjene 18. oktober fra Neumann i Reichkommissariat Norwegen (RK), og her ble det for første gang antydet bruk av militær makt. Ferdinand Jodl i 19. Armee Korps fikk ansvaret for å evakuere motvillige sivile samtidig med at kamphandlingene nærmet seg Kirkenes. I en presset militær situasjon henvendte han seg 21. oktober til Rendulic for å argumenter at det var en veldig dårlig idé å bruke tvang, det var for sent. Rendulic henvendte seg til OKW/WFSt. 24. oktober og fremførte samme argumentasjon. Terboven så at evakuering ikke ble gjennomført og sendte forslag til Bormann 28. oktober og argumenter militært for at hele befolkningen måte tvinges til å evakuere. Alfred Jodl i OKW /WFSt., da han ble bedt om å ta stilling til forslagene samme dag, ga sin tilslutning ut fra en samlet militær vurdering. Terbovens forslag gikk deretter til Hitler for endelig avgjørelse.
  2. Terboven spilte en helt sentral rolle i beslutningsprosessen, men det var ikke han alene som fikk presset den gjennom hos Hitler. Han brukte militær argumentasjon, og fikk nødvendig støtte for sine forslag fra den militære operative ledelsen (WFSt.) i OKW før Hitler tok beslutningen. Det er ikke spor som peker på at sivile norske NS-myndigheter hadde en aktiv rolle i beslutningsprosessen ut fra kildene undersøkt. De gav imidlertid RK og Wehrmacht assistanse i gjennomføringen.
  3. Det var en militær begrunnelse som banet veien for beslutningen, med definerte mål som skulle oppnås. Retretten endte i en ny forsvarslinje – Lyngenlinjen. Alfred Jodl i OKW/WFSt. stadfester den militære nødvendigheten i ren tekst i brev til Bormann 16. november 1944. Den vises også brev fra OKM datert 19. november, og i en rapport fra AOK Norwegen datert 24. november.
  4. Det er ikke en krigsforbrytelse å bruke «brente jords» taktikk så lenge den er militært forankret og omfanget ikke er større enn militært nødvendig. Derfor ble heller ingen straffet for det etter krigen. Rendulic ble følgelig ikke dømt i Nürnbergrettsaken for sin rolle. Etableringen av Lyngenlinjen og de tyske trusselvurderingene gir et militært rasjonale som begrenser ødeleggelsene til et geografisk område som kan defineres som del av det nye frontavsnittet som var opprettet. Men, det kan ha forekommet tilfeller der behandlingen av sivilbefolkningen var brudd på folkeretten. Opplevelser av at slikt har forekommet har sannsynligvis vært medvirkende for å danne rammen for fortellingene etter krigen; et overgrep og stor urett ble begått uten at noen ble straffet for det.
  5. Sivilbefolkningen i Finnmark og Nord-Troms ble offer for krigens brutalitet da den meldte sin ankomst i oktober 1944. De ble fanget på slagmarken, og betalte en høy pris for frigjøringen av Øst-Finnmark.

Primærkildene forteller oss med stor detaljrikdom om den tyske siden på tidspunktene hendelsene fant sted, og ikke minst hvordan prosessen foregikk og hvilke aktører som bidro til den brutale beslutningen om tvangsevakuering og total nedbrenning. Kildene viser veldig godt hvordan sivilbefolkningen ble dradd inn i krigshandlingene, og tiltakene som kom som del av den omfattende tilbaketrekning av 20. (Geb.) Armee fra Nord-Finland inn i Norge til Lyngenlinjen. Det som startet som en planlagt taktisk ødeleggelse og frivillig evakuering, endte opp med tvang og fullstendig «brent jord». Det var til slutt en militær begrunnelse som banet veien for beslutningen, og den var forankret helt opp i den tyske militære overkommandoen i Berlin.

Epilog

Sivilbefolkningens opplevelser og lidelser er en annen side, og det er publisert en mengde bøker og publikasjoner som forteller deres historier. Heldigvis er disse fortellingene tallrike og høyst levende i befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Lidelser, traumer og opplevelser endres ikke med en militær grunn for tvangsevakueringen. Opplevelsen av overgrep og forbrytelse mot sivilsamfunnet er like reell. Forståelse av prosessen som ført til katastrofen kan gi oss en forklaring på hvorfor og hvordan det skjedde, og forhåpentligvis være med å gi kommende generasjoner kunnskap og forståelse for å holde fortellingen levende. Det skylder vi ofrene for den tyske tvangsevakuering og nedbrenning i Finnmark og Nord-Troms.

Det er når vi setter sammen mosaikken av primærkilder vi klarer å se årsakssammenhengene og hvilke konsekvenser de fikk. Derfor vil det komme flere bøker og vitenskapelige avhandlinger i årene som kommer som vil belyse de ulike sidene ved de dramatiske hendelsene i Finnmark og Nord-Troms i 1944/45. Vi er enda ikke ferdig med å analysere og forstå vår nære krigshistorie.

Kildene med arkivsignatur

Dato/tidsperiode Dokument/beskrivelseSignatur/mikrofilm
28. september 1943Weisung Nr. 50 – forberedelse for tilbakeføring av 20. (Geb.) Armee.OKW 1802. Mikrofilm T77/1429, NARA, USA.
November 1943 til oktober 1944Transportbehov antall personer, kart over område til 20. (Geb.) Armee.OKW 135. Mikrofilm T77/768, NARA, USA.
4. september 1944
5. oktober 1944
Telegram fra Rendulic til Jodl i OKW 4. september om forberedelse av «Birke«. Telegram fra Rendulic til 18., 19. og 36. A.K. om iverksettelse av «Nordlicht» 5. oktober.PG65635/12. Mikrofilm T312/1064, NARA, USA.
3. til 24. oktober 1944Telegram 1./Skl. om avklaring av transport 3. oktober. Ordren om gjennomføring av tilbaketrekning 4. oktober. Detaljert ordre tilbaketrekningen 6. oktober. Telegram 1./Skl om trusselvurdering 24. oktober.PG32162. Mikrofilm T1022/1719, NARA, USA.
12. til 28. oktober 1944Telegram fra Terboven 12. oktober. Telegram fra OKW/WFSt. 14. og 15. oktober. Telegram fra Jodl i OKW til Bormann 28. oktober.OKW 138/2. Mikrofilm T77/1419, NARA, USA.
15. oktober til 2. november 1944Telegram at evakuering skal være frivillig 15. oktober. Telegram til Rendulic fra Ferdinand Jodl 21. oktober. Evakueringsordre fra Rendulic 2. november.PG65641/4. Mikrofilm T312/1068, NARA, USA.
18. oktober 1944Dagsmelding for 18. oktober der Neumann gir retningslinjer for evakueringen.PG65641/2. Mikrofilm T312/1068, NARA, USA.
22. til 29. oktober 1944Telegram fra Rendulic 22. oktober om brenning av Kirkenes. Telegram fra Rendulic til OKW 24. oktober. Telegram med ordren om å tvangsevakuere og brenne 29. oktober.PG65635/8. Mikrofilm T312/1063, NARA, USA.
28. oktober 1944Telegram fra Terboven til Bormann 28. oktober.OKW 1776. Mikrofilm T77/1419, NARA, USA.
16. november 1944Telegram fra Jodl i OKW til Bormann 16. november.OKW 138/1. Mikrofilm T77/1419, NARA, USA.
19. og 26. november 1944Brev med informasjon fra V-Mann i Sverige 19. november. Etterretningsmelding datert 26. november.PG33782. Mikrofilm T1022/2052, NARA, USA.
24. november 1944Trusselvurdering fra AOK Norwegen 24. november.PG64215. Mikrofilm T312/1061, NARA, USA.

8 kommentarer

  1. Eg var 12 år då dette hende, og bodde i Kiberg, Vardø herad. Brenninga hadde teke til i Nesseby, og vi fekk melding om at eit brannkompani var å tur ut mot Vadsø. Vadsø bad om våpenhjelp, for på Kibergfjellet, Kiberg Festung, var det flust opp av våpen og handgranatar. Vi lasta opp motorkutteren Lerken, 50 fot, og førte alt til Vadsø, som skulle stoppe brannstiftarane. Brannkompaniet snudde før det kom fram til Vadsø og meir høyrde vi ikkje om den saka.

    1. I heile denne vurderinga er det ein generalfeil: Vinteren i Finnmark! Normalt er det full vinter i Austfinmark frå 16. oktober. Å nedbenne alt husvere og dyreboliger etter 16. oktober er hasardiøst. Særleg er det vanvittig å føre ein heil arme frå Tana bru over vidda til Vestfinnmark. Dette viser kor liten konsekevns alt ‘Führerbefehl’ frå Berlin hadde på evakueringa. Men denne hausten fekk vi fantastiske vertilhøve som berga tusentals mennese frå frysihel.. Derfor er denne skriftlege argumentasjonen verdlaus.

  2. Eg var sjølv 12 år då denne tvangsevakueringa gjekk føre seg. Det fanst ikkje logikk eller sympati med folkesetnaden, berre sadistisk framferd og skremmnde ukultur som aldri før hadde hadde vore opplevd. Desse brann-kommandoane skremte vettet av folk og fe. Brutal nedslakting rett framføre auga på sivilfolket, og ofte var dei brutale gjerningsmennene påvirka av stort alkohol-inntak og. Sivilfolket gjekk inn i ein trauma-tilstand som truleg berga vitet på eldre folk. Men seinare i evakueringa slo dette tilbake på nettop dei eldre. Det vart eit stort fråfall av nettopp eldre som gjekk bort under den vidare evakueringa. Båttransportane sørover frå Finnmark var utruleg spartanske, med lasteromma fulle av eldre og sjuke menneske, utan sengetøy eller moglege avtrede. Hedigvis var det vakne menneske i Tromsø som skjøna situasjonen alt før folka kom fram til Tromsø, og kunne avhjelpe litt av elendet, før ferda gjekk vidare sørover. Eg skjøner ikkje kva vits det er i å vise korleis bandittane i Berlin hadde tenkt seg evakuringa? Det var då heller ikke slik det i røynda gjekk føre seg! Her vart finnmarkfolket overlatt til ein vanskjebne som berre folk med lang krigserfaring kunne tåle. Eg rår derfor til at alle rapportar frå Berlin vert stukken ned i ei skuff, og aldri meir vert visr fram for nordnorske auge. Dette er ei hån mot det finnmarkske folket!

    1. Vi må aldri glemme det som skjedde, og derfor må dokumentasjonen frem i lyset slik at den oppvoksende generasjonen kan holde fortellingen levende. Fortielse er ikke en god strategi i denne sammenhengen. Vi må forstå og forklare hvordan og hvorfor det i det hele tatt kunne skje. Da må vi for all del ikke fortie og gjemme bort. Derfor er det så viktig at alle sidene ved brenningen og tvangsevakueringen kommer frem i lyset, også den tyske delen som i stor grad ikke har vært tilgjengelig før.

  3. Jeg var 15 år . Vi var kommet fra Vadsø isugust til Vesterelv for å plukke multer og leide rom hos en fastboende same. Da russiske bombefly hadde ødelagt byen 24. august 1944 mistet vi alt vi eide og måtte bli i Vesterelv. Da russerne gikk inn i Sør-Varanger dro alle samene til fjells og vi, min mor og tre barn, 17, 15 og 11 år var alene i ingenmannsland. Min far hadde gestapo tatt. Vi hadde ingenting annet å gjøre enn å prøve å gå mot byen i håp om å møte et menneske. Vi hadde sett russiske fanger og deretter rekker med tyske soldater passere. Vi hørte og så fanger som ble skutt og etterlatt, og da tyske soldater kom uten kjøretøy eller ledelse, tente de bål på tunet før de gikk videre. Etter dem lå hjelmer og tomme bokser. Så ble det stille og vi forberedte oss på å begynne å gå. Da kom det en tysk lastebil med 5-6 halvfulle soldater. Når du er 15 år og ser inn i en geværmunning kan du aldri glemme det. Vi ble til slutt fraktet helt til Oslo.
    Etter krigen ble vi bedt om å glemme for å komme oss videre. Vi prøvde, men det var ikke før de psykiske reaksjonene kom mange år senere at jeg forsto at det var feil ord og feil fremgangsmåte. Vi glemte ikke, vi ble tvunget til å FORTRENGE, og derfor kom skadeomfanget senere i livet. Jeg forsøkte å søke om krigsskadeerstatning for meg selv og på vegne av alle barn og unge fra Finnmark som aldri fikk hjelp eller erstatning , og fikk avslag: I en krig måtte man regne med krigshandlinger var svaret jeg fikk. Vi er fremdeles noen få som lever med de skadene vi fikk. Og jeg spør meg fremdeles: Hvorfor er det ingen som har tatt opp vår sak på nytt nu når vi vet så mye? Jeg kan fremdeles våkne om natten av at jeg skriker høyt, og jeg er 92 år.

    1. Du beskriver det samme som barn på Holen skole i Bergen opplevde etter krigen. Skolen ble bombet av britiske fly 4. oktober 1944, og 62 barn omkom. Etter krigen søkte overlevende å få erstatning, og i boken «Bombemål S/N 102 Bergen..» er kapittel om hvordan daværende Rikstrygdeverket behandlet søknadene rystende lesning. Boken finnes enda i handel:https://www.bokkilden.no/andre-verdenskrig/bombemaal-s-n-102-bergen-yngve-nedreboe/produkt.do?produktId=7972199.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.