Alliert bombing av industrielle mål i Norge

Den allierte strategiske bombeflystyrken slapp vel 2,7 millioner tonn bomber på mål i Tyskland og okkuperte områder. Av denne mengden ble 3 000 tonn sluppet i Norge, mot både militære og industrielle mål. Målene var utpekt i de sentrale bombedirektivene, der også industriproduksjon var områder gitt prioritet. Hvilke prioriteringer ble gjort for mål i Norge, og hva styrte utvelgelsen av konkrete bombemål som skulle angripes? Det skal vi se nærmere på ved bruk av primærkilder. Alliert bombing drepte mange sivile også her i landet, og så sent som i april 1945 ble 53 nordmenn drept da oljeraffineriet på Vallø utenfor Tønsberg ble bombet av britiske fly.

Norsk protest mot britisk bombing

13. desember 1944 sendte utenriksminister Trygve Lie et brev til Storbritannia sin ambassadør i Norge, Laurence Collier, der han tok opp bombing utført mot Bergen. Det ble påpekt at en forholdsvis stor bombeflystyrke fra RAF Bomber Command hadde angrepet mål natten mellom 28. og 29. oktober 1944. De samme målene var også angrepet 4. oktober, tilsynelatende med godt resultat, men ved siste angrep var sentrale deler av byen Bergen rammet. Mer en 50 bygninger var truffet, der noen var av svært høy kulturhistorisk verdi. Det var ingen mål av militær verdi her, og avstanden til nærmeste målområde var over en kilometer. Videre påpekte Lie at det var dårlig sikt under angrepet, der et stort antall bombefly unnlot å slippe sin bombelast. Dette anså han som det eneste riktige å gjøre, ettersom det var nærmest umulig å oppnå hensikten når målet ikke kunne plukkes ut med nøyaktighet.

De fly som likevel slapp sin last hadde derfor denne uheldige konsekvens. Utenriksminister Lie påpekte også at norske myndigheter visste at den norske befolkningen var klar og villig til å lide tap ved militære aksjoner av dette slag, men at han nå forstod at befolkningen hadde reagert kraftig mot de sivile tap og materielle ødeleggelse som var påført. Det var ingen rimelig forklaring eller tilknytning som tilsa at angrepet hadde militær verdi eller viktighet. Derfor bad Lie at denne saken måtte få oppmerksomhet av britiske militære myndigheter, der bombeskvadronene måtte få klar instruks om å unngå slike uheldige feilgrep ved fremtidige angrep mot Norge. Bombingen ble løftet helt opp på politisk nivå mellom Norge og Storbritannia. I ettertid vise det seg at bombingen av sentrum av Bergen ble gjort av et enslig Lancaster-fly i nød, som slapp sin bombelast før det styrtet i Store Lungegårdsvann. Det var med andre ord en ulykke, noe utenriksminister Lie ikke kunne vite da han protesterte til britene.

Dette var heller ikke første gangen det kom kraftig norsk protest mot allierte militære operasjoner i Norge, og i primærkildene er det fascinerende lesning å se hvor stor innflytelse norske myndigheter faktisk fikk. Det norske utenriksdepartementet i London jobbet iherdig gjennom krigen for å skjerme sivilbefolkningen mot – det de mente var – unødvendige krigshandlinger, som bombing i tettbygde områder, ødeleggelse av viktig industri for sivilsamfunnet eller angrep på sivile norske skip langs kysten. Denne innsatsen gav resultater, og den norske eksil-regjeringen (sammen med FO – Forsvarets Overkommando) fikk faktisk gjennomslag for å begrense hva som skulle angripes. Vi skal se hvordan dette ble gjort for industrielle mål, der motivasjonen – foruten å redusere tap av sivile – var å hindre alliert bombing av industri viktige for befolkningen og som ville være viktig for gjenoppbyggingen av landet etter krigen. Vår historie startet 24. juli 1943, da amerikanske B-17 Flying Fortress angrep Hydros gjødselfabrikk på Herøya. Det var det første bombeangrepet mot norsk industri, og kom som en stor overraskelse på norske eksil-myndigheter.

Strategisk bombing og Norge

Først må vi tegne omrisset av hvordan den strategiske bombeoffensiven ble ført fra alliert side. Den kan deles i to hovedfaser, før og etter Casablancakonferansen i starten av 1943. Bombedirektiver «Cart blanc» markerte starten på den koordinerte allierte strategiske bombeoffensiven, med målsetning å knekke den tyske militære kapasitet og økonomiske evne til å føre krig. Høsten 1942 ankom amerikanske 8^th US Army Air Force («The Mighty 8^th«) Storbritannia, og startet oppbyggingen av en stor strategisk bombeflystyrke sammen med britene. Tidlig i 1943 var kampen mot de tyske ubåtene satt som førsteprioritet i bombedirektivet, en stor og alvorlig trussel mot forsyningslinjene til Storbritannia. Britene og amerikanerne etablerte felles ledelse for krigføringen (Combined Chiefs of Staff), og strategisk bombing ble gjennomført som dagbombing med amerikanske fly og natt- med bombefly fra Royal Air Force. Ryggraden i bombeoffensiven var fire-motors langtrekkende fly, B-17 og B-24 (amerikanske) utrustet med Norden bombesikte, og Lancaster og Halifax bombere (britiske) med avansert radar som navigasjonshjelp for nattbombing. Denne flystyrken kom til å spille en svært viktig rolle for å knekke den tyske krigsindustri, økonomi og evnen til å føre mobil krig.

Hva skulle bombes i Norge?

Norske eksil-myndigheter startet tidlig med arbeidet for å ha innflytelse på seleksjonen av hva som skulle angripes i Norge. Oppgaven var lagt til Forsvarets Overkommando (FO II og FO IV), i samarbeid med S.O.E. og E-kontoret i utenriksdepartementet. Dette ble den utøvende kraften for å verne om norske interesser.

For eksil-regjeringen var det flere tungtveiende politiske hensyn som spilte inn, særlig å skjerme sivilbefolkningen mot angrep som kunne gi store menneskelige tap. Det andre var å unngå angrep på industri som ville være viktig i gjenoppbyggingen av landet etter krigen og ikke minst produksjon som var av betydning for matforsyningen til sivilbefolkningen i det okkuperte Norge, som fisk- og landbruksindustri. Et slikt eksempel var fiskeolje, som var en viktig kilde for fett, en industri som ofte ble utsatt for angrep gjennom krigen. En vanskelig balansegang – det som var en kilde til næring for sivilbefolkningen var det også for personellet til den tyske okkupasjonsmakten. Den norske eksil-regjeringen valgt en proaktiv rolle, og tok selvstendige initiativ for å kartlegge mulige mål i Norge, med den hensikt å påvirke hva som skulle angripes og ikke minst hvordan det skulle gjøres. Forsvarets Overkommando (FO) lagde en rapport rett etter krigen som gikk gjennom hvordan dette ble gjennomført, og vi kan se hva som faktisk utspant seg ved å gå til de britiske primærkildene.

Rapporten til FO viser hvordan norske militære myndigheter oppsummerte sin egen innsats. Det var flere instanser som var aktivt involver fra overkommandoen; FO II med oberstløytnant A. Rocher-Lund, FO IV med oberstløytnant B. Öen og professor L. Tronstad som norsk planlegger av S.O.E. sabotasjeaksjoner, og E-kontoret (etterretningstjenesten) hos Forsvarsdepartementet med major F. Nagel. Fra britisk side var det flere instanser som var «motpart» for norsk lobbyvirksomhet. Først og fremst «Target Committe» i Air Ministry , Ministry of Economic Warfare (M.E.W.) med W/Cdr. C. Verity som kontaktledd for begge, Central Intelligence Unit (C.I.U.) som flyfoto-tydningsavdeling med F/Lt. Price og senere F/Lt. Lund-Yates, Air Ministry sin Liaison-avdeling med FO II med S/Ldr. C.K. Squires som sjef, Special Operations Excecutive (S.O.E.) med oberst J.S. Wilson som sjef for den norske seksjonen og ikke minst Admiralitetets Anti U-boat Warfare Committee. Komitéen som styrte prioriteringene for hvordan ubåtkrigen ble ført fra britisk side. Det var med andre ord en kompleks organisasjonsstruktur som var involvert i bruken av den allierte strategiske bombeflystyrken.

Target Committee

Target Committee hos Air Ministry hadde en svært sentral rolle for peke ut hvilke mål som skulle angripes og få prioritet. Denne komiteen var i funksjon frem til april 1944, da all kontroll over flystyrken ble overlatt til general Eisenhower i S.H.A.E.F. (Supreme Headquaters Allied Expeditionary Force) for gjennomføring av den allierte landingen i Europa. I september 1944 ble bombeflyene tilbakeført til Air Ministry, med den nye enheten for seleksjon av mål – Combined Strategic Target Committee (C.S.T.C.) – som styrte prioriteringene frem til krigens slutt. Det var en rekke ulike underkomiteer i aksjon for å gi underlag for beslutningene, typisk en for hver målgruppe (ubåter, transport, olje, industri, etc.). Denne organisasjonen for utvelgelse av bombemål ble utover i krigen mer og mer omfangsrik og sammensatt. Hovedlinjene i prioriteringene ble satt gjennom bombedirektivene vedtatt på felles konferanser med de allierte landene. Den praktiske gjennomføringen var et anliggende for komiteen for målutvelgelse, og derfor var den gjenstand for påvirkning fra både militærfaglig og politisk hold. Fra norsk side var det FO som drev lobbyvirksomheten fra starten, men det ble løftet opp til politisk/diplomatisk nivå i de tilfeller det ikke ble gehør for norske militære synspunkter.

FO hovedstrategi

I rapporten til FO viser hvilken strategi som ble valgt for å fremme den norske holdningen. I desember 1941 ble det ytt bistand fra norsk side til C.I.U. som utarbeidet etterretningsmateriale (flyfoto), som ble viktige bilag til «Station List». Dette var en liste over hvert identifiserte mål, gitt et unikt identifikasjonsnummer (Station Number – S/N) for å unngå forveksling med andre mål. Eksempelvis var ubåtbunkeren i Bergen angitt som S/N 102. Alle mål bombet under krigen hadde sitt unike S/N. Dermed var det viktig å få gitt mest mulig nøyaktig informasjon til denne listen, slik at det ikke ble angrepet mål som var – fra norsk side – ansett som unødvendig og at bombing ble gjennomført med minst mulig sivile tap. Air Ministry var da også svært interessert i uttømmende informasjon om alle de mål som var aktuelle, og det gjaldt også norsk industri viktig for den tyske okkupasjonsmakten. Strategien fra norsk side var med andre ord å etablere et tett og omfattende samarbeid med britene, for å være i posisjon til å påvirke valg og gjennomføring av angrep. Dette ble nøye koordinert med planlegging av sabotasjeaksjoner mot Norge i regi av S.O.E. Holdningen fra norsk hold var å primært å ødelegge mål i Norge med sabotasje fremfor bombing.

I 1941 kom de første tegnene på at det slett ikke skulle bli lett å få gjennomslag for norske synspunkter. Ved raidene mot Svolvær (mars) og Måløy (desember), ble en rekke sildoljefabrikker ødelagt. Det stoppet ikke der, i tillegg gjennomførte RAF Coastal Command flyangrep mot slike fabrikker. Det var sterkt mislikt fra norsk hold, siden fiskeolje også gikk til margarinproduksjon – en viktig fettkilde for befolkningen i Norge. Disse angrepene ble løftet helt opp til politisk nivå. Konklusjonen fra norsk hold var kanskje ikke innlysende, men det ble besluttet å utlevere all informasjon om norsk industri til Air Ministry – for å belyse hvilken verdi de enkelte potensielle mål hadde for både befolkningen og fienden. Resultatet ble at FO overleverte en omfattende liste over de viktigste industrielle mål i Norge, inndelt i de som egnet seg for flyangrep (gitt til Air Ministry), for sabotasje (gitt til S.O.E.) og for Combined operations (raid mot Norge). Dermed hadde FO i realiteten signalisert hva som kunne angripes uten videre diskusjoner, når dette var funnet viktig av Air Ministry. Dette innebar også – sett fra norsk side – at det dermed også var en stilltiende avtale at andre mål ikke skulle angripes uten forutgående drøftelser med den norske Forsvarssjefen. En proaktiv rolle med andre ord, med klar forventing at britene ville forholde seg til den norske listen og ikke angripe andre mål. Det skulle vise seg å være en noe naiv tilnærming. Mål FO hadde satt på listen over industri som kunne angripes var lettmetallanlegget på Herøya, Nordags anlegg i Saudasjøen, Kordags anlegg i Tyin og frostfiletanlegget i Melbu. Disse fabrikkanleggene skulle oppføres på Station List, og med forventing om at FO og Air Ministry skulle samarbeide for finne riktig tidspunkt for når bombeangrep kunne finne sted.

FO II utarbeidet i perioden fra mai 1942 til februar 1943 detaljerte beskrivelser med bilag, tegninger, flyfoto og fotografier av alle mål oppført på mållisten. Samtidig utarbeidet FO II fylkesoversikter over norsk industri, med beskrivelser av alle bedrifter, kraftstasjoner, oljetanker og annen infrastruktur ansett å være relevant. Beregnet som hjelpemidler for planlegging av en alliert frigjøring av Norge. Britene fikk dermed utleverte svært omfattende informasjon om industrien i Norge. Informasjon som ble brukt ved de bombeangrep som ble gjennomført mot industrimål i Norge. De anlegg som til slutt ble bombet var Knaben gruver, industrianlegget på Herøya, tungvannsanlegg på Vemork, Hydros gjødselfabrikk på Rjukan, flyreparasjonsverkstedene på Kjeller og oljeraffineriet til Esso på Vallø. De to sistnevnte i realiteten rene militære mål (tyske flyvåpen og ubåtene). I tillegg bidro FO til planlegging av en rekke sabotasjeoperasjoner (og en del som ikke ble gjennomført), samt til raidene mot Glomfjord kraftstasjon (operasjon Musketoon), Stord kisgruver (norske motortorpedobåter med kommandosoldater) og et mislykket raid mot Vemork (operasjon Freshmann).

Norge kommer på kartet – 24. juli 1943

Høsten 1942 startet oppbyggingen av den amerikanske strategiske bombeflystyrken (under ledelse av general Spatz). I oktober henvendte oberst Berliner seg til W/Cdr. Verity med interesse for å angripe Vemork, i forbindelse med tungtvannsaksjonen. På dette tidspunkt var tungtvann flyttet høyt opp på de alliertes liste over mål som skulle angripes, for å hindre produksjon av en tysk atombombe. Berliner ble henvist til FO II, som frarådet angrep fra amerikanske bombefly. Det var vesentlig bedre å gjennomføre en sabotasjeaksjon, ettersom elektrolyttanlegget lå i kjelleren på hovedbygget godt beskyttet mot bombenedslag. Dessuten var det planlagt en aksjon for dette (Freshmann). Til slutt ble det poengtert at bombing også ville få alvorlige følge for sivilbefolkningen. Fra norsk side ble det brukt de midler som var tilgjengelige for å hindre gjennomføring av et amerikansk angrep, noe som også ble oppnådd. Det må likevel ha blitt mer åpenbart at risikoen for angrep økte med tilstedeværelsen av USAAF, som var i stand å gjennomførte «presisjon» dagangrep. Fra norsk side insisterte en på at ethvert flyangrep – gjennomført av RAF eller USAAF – måtte være godkjent av Air Ministry. Middelet FO brukte var en tett dialog med Air Ministry for å sikre at «riktige» mål i Norge stod på Station List til Target Committee.

Overraskelsen var derfor stor i FO da USAAF 24. juli 1943 – uten å varsle eller diskutere med norske myndigheter – angrep industrianlegget på Herøya. Det var ødeleggelsen av gjødselfabrikken (nitrate works) som bestyrtet nordmennene. Den stod ikke på listen over mål som var «godkjent» for angrep.

FO undersøkte derfor hva som hadde skjedd, og konkonkluderte med:

Bombingen var fra norsk side betraktet som urimelig å gjennomføre, og ikke etter intensjonen som var grunnlaget for å utarbeide de detaljerte oversiktene til britene. Det viste også at det slett ikke var noen garanti for å få gjennomslag med den strategien FO hadde lagt seg på. Det er ingen spor av selvransakelse hos FO, snarere en bortforklaring for hvorfor akkurat dette bombeangrepet ikke ble forhindret. Derfor skrev FO at: «[…] dette var en underhåndsordning som det var forutsetningen at kompetent myndighet i Air Ministry skulde godkjenne, slik at den i realiteter vilde gi en garanti for at målenes prioritet ble endelig bestemt i samråd med norske myndigheter.» Det er en ganske oppsiktsvekkende påstand. Medlemmene av Target Committee var de facto ansvarlige for å velge ut og prioritere bombemålene, og følgelig var denne komiteen strengt begrenset og skjermet etter beste evne for ytre påvirkning. Det var maktpåliggende at komiteen var uavhengig og kun styrte etter de sentrale direktivene for å maksimere den ønskede effekten av bombeoffensiven. Den norske holdningen var å overprøve de prioriteringer denne komiteen foretok gjennom en egen dialog med Air Ministry! Det er ikke overraskende at det var en heller reservert britisk holdning til å formalisere et slik arrangement med nordmennene.

FO brukte sine etablerte kanaler for etter beste evne påvirke hvordan mål i Norge skulle angripes, i tett dialog med S.O.E. I september 1942 ble nye lister oversendt Air Ministry, og det ble det foreslått – etter samråde med S.O.E./FO IV – at mål uten nærliggende sivil bebyggelse kunne en åpne for «carpet bombing«, mål i nærheten av sivil bebyggelse som det var militært nødvendig å angripe kunne angripes med nøyaktig bombing. Mål midt i spredt bebyggelse krevede spesielle arrangementer (med andre ord sabotasje) om de i det hele tatt skulle angripes. En slik praksis ville ha medført store restriksjoner på både hva som kunne angripes, og hvordan det skulle gjennomføres. Noe som britene var svært lite interessert å formalisere gjennom en avtale med nordmennene. FO skriver likevel i sin rapport at det var et bestemt inntrykk at norske synspunkter ble tatt hensyn til ved vurdering av bombemålene. Men i britiske dokumenter er irritasjon og frustrasjon tydelig til stede, og de trenerte da også prosessen med å få formalisert en avtale.

Det var ikke bare Herøya som ble angrepet 24. juli 1943, også ubåtbunkeren (Dora) i Trondheim ble utsatt for bombene til USAAF. Uten videre protester fra norsk hold – det var et soleklart militært mål. Ubåtbunkeren (Bruno) i Bergen skulle også bombes denne dagen, men de amerikanske bombeflyene fikk aldri visuell kontakt med målet og returnerte med uforrettet sak. Bergen ble skånt på grunn av tett skydekke, men ubåtbunkeren og marineverftet på Laksevåg var allerede utpekt som prioriterte militære mål i Norge. Laksevåg ble bombet av RAF 4. oktober 1944, natten mellom 28. og 29. oktober og 12. januar 1945.

Knaben – Vemork – Rjukan

I november kom amerikanerne på ny visitt til Norge. I månedene forut hadde USAAF lidd store tap ved bombing av Tyskland. I påvente av bedre jagerflybeskyttelse var alternative bombemål blitt aktuelle – såkalte «Fringe Targets». Målene i Norge var slike, og de var innenfor rekkevidden til bombeflyene. Denne gangen var det Knaben molybdengruver, tungtvannsanlegget på Vemork og flyverkstedene på Kjeller som var de primære bombemålene. USAAF B-17 Flying Fortress satte kursen mot Norge 16. november. Kjeller var dekket av skyer, så denne bombeflygruppen gikk mot sitt sekundære mål: kraftverket på Vemork. Det skulle få konsekvenser og et etterspill, for bombene traff både kraftstasjonen på Vemork og gjødselfabrikken til Hydro på Rjukan.

Fra norsk side ble det reagert kraftig på angrepet mot Vemork, som var avmerket på Station List som mål planlagt angrepet på annen måte og derfor ikke skulle bombes. Enda verre var bombingen av gjødselfabrikken på Rjukan, som ikke stod på listen i det hele tatt. Vurderingen amerikanerne gjorde fremkommer i pressemeldingen US Army sendt ut til offentligheten samme dag som bombingen:

Pressemeldingen er svært interessant, ikke minst fordi den viser hva amerikanerne valgte å kommunisere til offentligheten fra angrepet og hva som ble bombet. I tillegg til molybdengruvene i Knaben og kraftstasjonen på Vemork, kunne amerikanerne fortelle at:

Amerikanerne fremhevet bombingen av gjødselfabrikken på Rjukan som et av målene som ble angrepet. Et viktig mål for å ødelegge kjemiske komponenter viktig for den tyske rustningsindustrien. Fra norsk side var det en klar fravikelse fra den «underhåndsordningen» FO mente å ha med Air Ministry. Det medførte da også at bombingen av Rjukan ble løftet opp til utenriksdepartementet, som sendte et Aide-Memoire til den britiske ambassadøren L. Collier 1. desember. Utenriksminister Lie protesterte heftig mot bombingen av gjødselfabrikken.

«[…] To this end the Norwegian Government find it necessary to ask for the assistance of the British Government in establishing an arrangement which can secure such collaboration in the future.»

Fra Aide-Memoire fra Utenriksdepartementet til den britiske ambassadøren til Norge, L. Collier. Datert 1. desember 1943. Kilde: AIR 2/8002, TNA, Kew, London.

Bombingen av Knaben og tungtvannsanlegget på Vemork kunne aksepteres, men ikke den mot Rjukan. Det offisielt vellykkede amerikanske angrepet var dermed blitt en betent politisk affære mellom Storbritannia og Norge.

Utenriksminister Lie oppsøkte personlig ambassadør Collier 25. november for å uttrykke sin sterke misnøye med bombingen av Rjukan. Den norske protesten vakte oppstandelse hos britene, eller som ambassadør Collier uttrykte det da han videreformidlet den norske henvendelsen: » A first class politcal sensation, both inside Norway and in Norwegian cicles here, from the King downwards«. Collier skriver videre om hva nordmennene mente om saken: «…[…] the military and air authorities concerned had been reluctant to take the civilians into their confidence, while it was notorious that on the British side the Air Marshals always tried to be a law unto themselves.» Ganske drøye påstander fra norsk hold.

Det Collier særlig merket seg var hvordan Trygve Lie ordla seg da han beskrev effekten av bombingen mot gjødselfabrikken på Rjukan. I brev til den britiske utenriksminister Eden, skriver Collier om hva Lie hadde fortalt ham at fabrikken: «[…] provided indispensable fertalization for agriculture throughout Norway and its exports to other countries were one of the most valuable items in Norwegian export trad in time of peace. Its complete destruction, if that could be achieved, would, therefore, be regarded as something not far off a national disaster, (he actually used this words), […]». Bombingen av Rjukan var nå blitt et betent politisk tema mellom Norge og Storbritannia, eller en politisk sensasjon som Collier uttrykte det. Den norske formelle protesten måtte tas alvorlig, og saken havnet hos Foreign Office, som undersøkte den nærmere.

En annen historie

Foreign Office gav et svar 22. desember 1943 på den norske protesten, og nå var historien om bombingen blitt en ganske annen enn den amerikanerne fortalte i sin pressemelding.

Bombingen gjennomført av USAAF mot Rjukan var nå blitt et resultat av feilnavigering i følge britene. Det var kraftstasjonen på Vemork, nær Rjukan, som var målet etter at bombeflyene måtte gi opp Kjeller. Flymannskapene var spesifikt instruert at ingen av målene skulle bombes om de ikke var helt sikre på at de kunne indentifiseres. Da flymannskapene måtte gi opp Kjeller, var det svært uheldig at gjødselfabrikken på Rjukan (nitrate factory) ble feilaktig identifisert av noen av flyene som skulle til Vemork. Avstanden mellom Vemork og Rjukan var «three miles«, og begge målene så ut til å være «serious damaged«. Foreign Office la seg med andre ord helt flat og beklaget ovenfor norske myndigheter det som hadde inntruffet, og forklarte det som en bona fide bombing. Det var et uhell – i følge britene. Rjukan var aldri målet, noe som står i sterk kontrast til det HQ US Army kunne fortelle offentligheten rett etter angrepet. Amerikanerne forstod utmerket godt hva de hadde bombet.

18. november var USAAF tilbake i Norge, denne gangen bombet de flyreparasjonsverkstedene på Kjeller uten protester fra norsk hold. Et mål i kategorien German Air Force – ren militær årsak. Men bombingen av Rjukan skulle få videre konsekvenser i ettertid, ettersom den startet en politisk prosess for å få fortgang i etablering av en formell avtale om norsk godkjenning av hva som skulle bombes av industri i Norge. Det var åpenbart ikke tilstrekkelig å bruke de militære kanalene gjennom FO og «underhånden» forståelse mellom partene.

Norsk press for å få en avtale om bombemål

Utenriksdepartementet svarte Foreign Office 29. januar 1944, og brukte anledningen til å fremme det som var ønskelig fra norsk side, et samarbeid for å få innflytelse for utvelgelse av bombemål. I brevet er det formulert som: «As to future co-operation, the Norwegian authorities will be glad to recieve a comprehensive list of possible objectives in Norway for discussion with the British authorities, as suggested by you Government.»

Saken var både delikat og betent. Kravet fra norsk side var i realiteten umulig å imøtekomme fullt ut. Det gikk tallrike brev mellom norske og britiske myndigheter i 1944. Det er åpenbart når en leser de britiske dokumentene, at det ikke var særlig stor vilje til å imøtekomme de norske kravene. Det var helt uaktuelt å innlemme nordmenn i komiteene som var involvert i utvelgelse av bombemål for den strategiske flystyrken. Selv ikke Admiralitetet fikk innpass der. Rene operative militære mål i Norge var også helt uaktuelt å diskutere med norske myndigheter. Det som likevel ble oppnådd fra norsk side, var en drastisk reduksjon av de industrielle målene som stod på Station List til britene. En liste som – ironisk nok – Forsvarets Overkommando hadde bidradd sterkt til å etablere. Britene trenerte saken så lenge som det praktisk var mulig.

Avtale i november 1944

Den langtekkelige prosessen ble avsluttet med en endelig formalisert avtale mellom norske og britiske myndigheter om «selection of bombing targets in Norway» 20. november 1944:

Resultatet av norsk press for innflytelse på utvelgelse av industrielle bombemål i Norge ga likevel resultater. Kun to anlegg ble innlemmet på listen; Knaben molybdengruver (S/N 50) og Sulitjelma gruver (S/N 168). Anlegg som ble fjernet fra Station List var Falconbrigde nikkelverk i Kristiansand, Evje Nikkelverk, Nordag i Saudasjøen, Orklas gruver og smelteverk i Thamshamn og Fiskaa Verk i Kristiansand. En 70% reduksjon i antall industrielle bombemål. Forsøkene på å få Nyland og Aker skipsverft ut av listen vise seg umulig, de var definert som militære mål (Naval Targets). Sikringen britene la i avtalen var de noe uklare «Transportation Targets» og «German Army Targets«, som sikret tilstrekkelig fleksibilitet til å hindre norske myndigheter å legge seg opp i utvelgelsen av mål i disse kategoriene. Hva så med Vallø? Forklaringen ligger hos Admiralitetet, som ville ha det lille oljeraffineriet på NAVTAR listen til CSTC. Vallø var et Naval Targets, og falt utenfor påvirkning fra norske myndigheter.

Hva ble oppnådd til slutt?

Eksil-regjeringen oppnådde utvilsomt å få redusert omfanget av bombing av industrielle mål i Norge. Den iherdige innsatsen som ble nedlagt for å beskytte sivilbefolkningen og industri viktig for gjenoppbyggingen av landet, hindret høyst sannsynlig et større omfang av alliert bombing mot slutten av krigen. På et tidspunkt det faktisk var kapasitet til å gjennomføre det. Jeg er imponert over den innsatsen som ble nedlagt, og som trer tydelig frem i kildematerialet. Eksil-regjeringen i London gjorde derfor en viktig innsats for å ivareta norske interesser mens krigen pågikk. Hvorfor de fikk så stort spillerom og gjennomslag kan vi spekulere på, men et viktig stikkord er nok Nortraship. Vi hadde noe de Allierte var svært interessert i, og det ga gode forhandlingskort og innflytelse. Noe eksil-regjeringen til de grader benyttet seg av. Til tider til stor frustrasjon hos både briter og amerikanere.