Kommandoordren

Den beryktede «kommandoordren» kom 18. oktober 1942. Som et Führerbefehl, utformet som en Weisung – direktiv – fra Oberkommando der Wehrmacht (OKW). Det var måten Hitler ga sine føringer til Wehrmacht. Ordren er i litteraturen blitt et symbol på krigsforbrytelser satt i system, og fikk alvorlig konsekvenser for kommandosoldater tatt til fange i Norge under krigen. Vi skal se litt nærmere på ordren, og sette den i en kontekst for å vise hvor etisk og juridisk problematisk den var. Det andre momentet er hvorvidt kommandosoldatene de facto var beskyttet av Genèvekonvensjonene, for praksisen i denne formen for krigføring reiser også etiske og juridiske problemstillinger.

Primærkilden: Weisung fra OKW

Denne Weisung er arkivert hos Oberkommando der Wehrmacht med signatur OKW 1966, og dokumentet som vises her finnes på mikrofilm hos Norges Hjemmefrontmuseum. Denne ordren kom ikke ut av det blå, men var en respons på hvordan krigføringen utviklet seg. Det var særlig metodene for partisankrigføring på Østfronten og kommandooperasjoner som ble svært utfordrende. Wehrmacht hadde betydelige problemer med å sikre forsyningslinjene sine, og denne typen krigføring var svært skadelig. Men, det viktigste poenget var at slike metoder var ansett å være i strid med krigens regler.

«I lang tid har våre motstandere brukt metoder i sin krigføring som ligger utenfor den internasjonale avtalen fra Genève. «

Starten på kommandoordren, utstedt som en Weisung fra OKW (Hitler) 18. oktober 1942.

Nettopp dette er innledningen og er hovedargumentet for legitimiteten til ordren. Kommandosoldatene beskrives som særlig brutale, og med praksis for å henrette egne fanger. Wehrmacht klager på partisan- og kommandokrigføringen i et kommuniké datert 7. oktober 1942, og kommandoordren er et direkte svar på det.

«Fra nå av skal alle slike motstandere av tyske tropper i i Europa eller Afrika, selv om de er soldater i uniform eller tropper med og uten våpen, nedkjempes til siste mann i kamp eller på flukt. Det spiller ingen rolle om de landes med skip eller hopper ut av fly med fallskjerm.»

Direkte ordre, slik den er formulert (oversatt til norsk) i dokumentet.

Ordren er dramatisk. Blir krigsfanger definert som kommandosoldater, blir de dermed definert ut av beskyttelsen Genève- og Haagkonvensjonene gir dem. Det er en krigsforbrytelse å henrette soldater tatt i strid uten lov og dom. Beskyttelse av krigsfanger er en av de fire konvensjonene, de tre andre beskytter sårede soldater på slagmarken (land og sjø) og sivilbefolkningen (som kom i 1949). Uniformerte soldater tatt til fange er de jure beskyttet av Genèvekonvensjonene.

• 

• 

Begrunnelsen for kommandoordren

Det var åpenbart et behov for å forklare ordren til eget personell, og i samme arkivmappe (OKW 1966) finnes det et «rundskriv» til offiserer i Wehrmacht datert samme dag. Det er mer detaljert og i praksis en utdefinering av partisaner og kommandosoldater (satt i samme kategori som sabotører, spioner og terrorister) fra konvensjonene. Hensikten var å legitimere ordren og praksisen som ble innført.

«… Denne typen krig er helt trygg for fienden. For ved å utstyre sabotasjetroppene i uniform men også gi dem sivile klær, kan de fremstå som soldater eller sivile etter behov.»

Utdrag av begrunnelsen for kommandoordren.

Beskyttelse fra Genèvekonvensjonene er en rettighet avtalt i en internasjonal overenskomst. Men med det kommer også noen plikter, for å hindre misbruk. Blant annet kan ikke soldater ta av og på uniformen etter behov, f. eks. forsøke å unndra seg fangenskap ved å fremstå som sivilister. Heller ikke forkle seg i motpartens uniform for å unnslippe fangenskap eller utføre militære handlinger. Dette er regulert særskilt i landkrigslovene fra 1907 (Haagtraktaten) som er en internasjonal overenskomst om landkrigens lover og sedvaner, og regulerer hva som er tillatt eller ansees som krigsforbrytelser.

Landkrigslovene og kommandosoldater

Kan vi avfeie forsøkte med å legitimere kommandoordren som et fåfengt forsøk uten rot i lovverket? Er praksisen til kommandosoldatene i tråd med regelverket? Påberoper en seg beskyttelse, må også reglene følges. Her kommer jussen inn i bildet, og i National Archives i London finnes en svært interessant betraktning om praksisen ved kommandoraid, skrevet av juristen J.M. Spaight. Han utga i 1924 boken Air Power and War Rights, og ved tredje utgivelse (1946) ville han ha med et supplement for å behandle ulike spørsmål angående luftkrig og lov etter Andre verdenskrig. Men grunnet innhold av hemmelig informasjon, måtte dette vedlegget undras offentligheten. Det som er interessant er hvordan Spaight bruker en britisk operasjon utført på Norge for å problematisere – operasjon Freshman.

• 

• 

• 

• 

• 

Operasjon Freshman

Freshman var en spektakulær luftbåren operasjon for å sette produksjonen av tungtvann på Vemork ut av spill. Natten mellom 19. og 20. november 1942 krasjlandet to britiske glidefly med spesialsoldater (Airborne Division). Hele operasjonen mislyktes, og de soldatene som ikke omkom i krasjene ble tatt til fange.

«… All the men wore the full uniform of the Airborne Division and were armed; underneath their uniform they wore «black underclothes» or wind-proof clothing, pratically undistinguishable from ski-ing suits worn by the civilian population.»

Utdrag fra seksjon A i Confidential Supplement to Air Power and War Rights av J. M. Spaight.

Hovedandelen av soldatene som ble tatt til fange hadde sin britiske uniform på, men det kan være at noen kun var iført sine «sivile» klær de bar under uniformen. Soldatene var instruert i å kvitte seg med uniformen så fort oppdraget var utført, og deretter ta seg til Sverige iført sine «sivile» klær. Skjebnen til disse soldatene ble beseglet av kommandoordren; alle ble henrettet uten lov og dom.

Freshman ble diskutert i Foreign Office

Henrettelsene av de britiske soldatene ble tatt opp på et komitémøte i det britiske utenriksdepartementet 16. mars 1943. Den britiske holdningen var at tropper som landes bak fiendens linjer må, om de blir tatt til fange, bli behandlet som krigsfanger om de bærer uniform og det ikke er bevis for at de har tenkt å bære sivile klær som forkledning. Sabotører og spioner som landes og tas til fange i forkledning er gjenstand for krigsrett og blir sannsynligvis skutt. Det å skyte folk uten en rettsak er ulovlig. Men, mente komiteen, det er sannsynlig at en rett ville dømme soldater skyldig om den var overbevist om at hensikten var å bruke sivile klær som del av den militære operasjonen. Her er den juridiske gråsonen. Praksis med å bruke sivile klær er i høyest grad gjenstand for diskusjon om det er innenfor regelverket. Konklusjonen til komiteen var da også at slik bruk utgjorde en stor fare for at soldatene vil bli straffet. Det var henrettelse uten rettsak som var ankepunktet, og det ble tatt opp med tyske myndigheter.

Det tyske utenriksdepartementet svarer

I april sendte det britiske utenriksdepartementet en henvendelse til sitt tyske motstykke gjennom Sveits, for å undersøke om de 17 soldatene som ble tatt til fange i Freshman var henrettet uten lov og dom. I tillegg vil britene vite om Tyskland ville overholde sine forpliktelser for behandling av krigsfanger i henhold til internasjonal lov. I juni 1943 kom svar tilbake fra det tyske utenriksdepartementet. Det var kort og konsist: 1) Fiendtlige soldater som utfører en klar militær oppgave og bærer regulær uniform vil bli behandlet etter internasjonal lov; 2) enhver utlending som blir landet bak fronten for å utføre forræderske handlinger gjennom bruk av skjulte våpen, i forkledning eller i sivile klær, vil ikke bli behandlet som en soldat men nedkjempet i kamp uten nåde. Dette var i henhold til OKW sine retningslinjer fra 7. oktober 1942, som allerede var gjort offentlig kjent.

Britisk respons

I oktober sende britene et svar, som i hovedsak protesterte på punkt to og påpekte at praksis annonsert i kommuniké av 7. oktober 1942 ikke hadde noen legitimitet i internasjonal lov. Videre protesterte de kraftig på skyting uten rettsak, og bad spesifikt om informasjon om de 17 soldatene tatt til fange fra Freshman. Det kom aldri et svar tilbake på denne henvendelsen, og i juli 1943 kom en ny tilsvarende hendelse da M.T.B. 345 ble tatt, og sju besetningsmedlemmer skutt i august. SOE (Special Operation Executive) påpekte at dette var nok et eksempel på den trussel Falkenhorst (øverste militære leder i Norge) og Terboven (leder for den sivile delen av okkupasjonen) utgjorde for alle raid-operasjoner mot Norge. I februar 1944 sendt det britiske utenriksdepartementet på nye en henvendelse gjennom Sveits for å protestere på praksisen og behandling av britisk militært personell som ble tatt ved og utenfor kystlinjen til Norge. Også den uten å få svar tilbake.

Brudd på internasjonal lov hos begge parter

Kommandoordren er etisk og juridisk problematisk, særlig praksis med å skyte personell tatt til fange uten rettsak (lov og dom). Det er et klart brudd på internasjonal lov. Ordren kom ut fra en kontekst, og det er ikke vanskelig å se at nye metoder for krigføring ble en stor utfordring for Wehrmacht. Det var vanskelig å beskytte seg og bekjempe denne måten å føre krig på. Men det legitimerer ikke ordren. Samtidig var den britiske praksisen med å bruke sivile klær for å skjule seg i militære operasjoner problematisk. Det er også brudd på internasjonal lov. Det satte soldatene i stor fare dersom de ble tatt til fange, og en eventuell rettsak var på ingen måte en garanti for at de ikke ville bli funnet skyldig i lovbrudd og henrettet. I dette tilfellet var det brudd på internasjonal lov fra begge krigførende parter, som gjør at bildet ikke lenger er svart-hvitt. Det er flere eksempler på konsekvenser av kommandoordren i Norge. Mest kjent er operasjon Musketoon (raid mot Glomfjord i september 1942), operasjon Freshman (Vemork i november 1942), operasjon Martin (med den spektakulære flukten til Jan Balsrud i mars 1943) og MTB 345 i juli 1943. Militært personell tatt til fange i disse operasjonene ble alle henrettet etter praksis etablert med kommandoordren.