Dette handler om landkrigslovene (Haag-) og Genèvekonvensjonene. Dessverre er en typisk kognitiv feilslutning å tolke og forklare militære hendelser ut fra manglende kunnskap om krigens lover og sedvaner. Krig er – dessverre for menneskeheten kan vi vel si – en internasjonalt akseptert måte å løse konflikter på. Vel å merke om det skjer innenfor et internasjonalt avtalt rammeverk. I historiske fremstillinger som vil forklare og forstå militære hendelser, må vi vi kjenne til landkrigslovene (Haag-konvensjonene) og Genèvekonvensjonene. Det er det juridiske rammeverket som regulerer krigshandlinger. De er med andre ord viktige primærkilder i studier av Andre verdenskrig.
Feiltolkninger
Jeg har oppgjennom årene vært oppgitt over en god del fremstillinger av militære hendelser i ulike bøker og artikler. Det gjelder både fra fag- og lokalhistorikere, der fremstillinger og tolkninger tydelig bærer preg av mangel på helt grunnleggende forståelse av militær strategi og tankegang. Typisk er at det juridiske rammeverket for krigføring verken er forstått eller hensyntatt i analysen. Det er påfallende vanlig at det tolkes og analyseres ut fra dagens etiske og moralske standarder, lovverk eller i mange tilfeller med etterpåklokskap. Men, skal vi forstå, forklare og lære av historien må det gjøres ut fra en kontekst som reflekterer normer og lover som gjaldt på den aktuelle tiden. Det må ikke gjøres ut fra egne etiske og moralske preferanser. Det må i så fall komme tydelig frem i teksten, om nettopp det er hensikten.
Noen påstander
Jeg kan gi noen eksempler fra Norge. Dersom utgangspunktet er at krig er grunnleggende umoralsk, vil fremstillingen og tolkningen veldig ofte bli fordomsfull og gi lite innsikt. Jeg skal gi tre eksempler på hva historikere påstår. Tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark var en krigsforbrytelse fordi det tok bort livsgrunnlaget for sivilbefolkningen. Den tyske bombingen av Bodø i mai 1940 var en bevisst terrorhandling. Og til slutt, britene teppebombet sivilbefolkningen på Laksevåg i Bergen i oktober 1944. Alle påstandene mer enn antyder at dette var krigsforbrytelser. Eller i det minste åpenbare brudd på folkeretten fordi det rammet sivilbefolkningen. Fordi det er vel riktig?
Konvensjonene som primærkilder
Hvorfor tar jeg opp dette temaet? Ikke fordi jeg er tilhenger av krig, men fordi demonisering, moralisering og direkte faktafeil er en særdeles lite fruktbar måte å fremstille og forklare krigshistorien. Krig er i sitt vesen brutal og etisk og moralsk problematisk, men det er likevel en lovlig måte å løse konflikter på. Vel og merke om det gjøres i tråd med internasjonale konvensjoner, traktater og overenskomster. Det betyr at dette rammeverket er med å styre hvilke valg og beslutninger som tas i krig, og medfører det brudd på konvensjonene kan det straffes. Det må vi kjenne til. Det er måten krig føres på og hvordan den rammer, som vil avgjøre om militære handlinger er straffbare. Men juss er gjenstand for tolkning, og skal vi tolke, analysere og diskutere militære historiske hendelser må vi i det minste ha et felles referansepunkt.
Haagkonvensjonene av 1899 og 1907
Vi må med andre ord kjenne til Haag- (1899 og 1907) og Genèvekonvensjonene (1864, 1907, 1929, 1949). De viktigste internasjonale avtalene som regulerer krigshandlinger. Dermed er de viktige primærkilder å ha med seg i analyser og forståelse det som skjedde under Andre verdenskrig. Historikk og bakgrunn for Haagkonvensjonene (landkrigslovene) er godt kjent, de er en del av den humanitære folkeretten. Hensikten er å begrense lidelsene og innskrenke midler og metoder for krigføring. Men selve teksten i de tre omfattende publikasjonene som kom etter konferansen i 1907 er ikke lett tilgjengelig. Selv om de er digitalisert som PDF dokumenter. Derfor ligger de her som nedlastbare filer. Dette er viktige kilder som enhver som vil studere og analysere Andre verdenskrig bør ha tilgang til som referanser.
Genèvekonvensjonene av 1929
Teksten til konvensjonene vedtatt i 1929, der behandling av krigsfanger ble inkludert, er tilgjengelig på nettsidene til The International Committee of the Red Cross (ICRC). Denne, sammen med landkrigslovene, regulerer lovligheten av krigshandlingene begått i Andre verdenskrig. De er derfor våre referansepunkter for tolkninger og analyser. Konvensjonene av 1929 (samt Haag-) ble signert og senere ratifisert av de fleste krigførende parter, men det tidligere Sovjetunionen gjorde det ikke. I lys av de særdeles brutale krigshandlingene på Østfronten, har det ført til diskusjoner om Haag- og Genèvekonvensjonenes betydning der. Gjelder de bare for de land som hadde signert og ratifisert? Både Tyskland og dets allierte, som Italia, Ungarn og Romania hadde gjort nettopp det. Konvensjonene som ble vedtatt i 1949 , der beskyttelse av sivilbefolkningen ble inkludert, er tilgjengelig på nettsidene til Library of Congress i USA, der de kan lastes ned i sin helhet. Andre verdenskrig viste tydelig behovet for å begrense lidelsene til sivilbefolkningen fanget på slagmarken.
Krigshandlinger i Norge under krigen
Hva med eksemplene med påstander jeg viser til? De bli gjenstand for egne innlegg der primærkildene (inkludert konvensjonene) brukes for å undersøke påstandene som fremmes om brudd på den humanitære folkeretten. Brenningen og tvangsevakueringen av Finnmark må sees i sammenheng med den store militære operasjonen tyskerne kalte «Nordlicht«. Bombingen av Bodø må sees i sammenheng med det britiske felttoget i Nord-Norge i 1940. Bombingen av Laksevåg må sees i sammenheng med hvordan britene førte kampen mot de tyske ubåtene. Alle tre med begrunnede militære hensikter, men med en brutal virkning på sivilbefolkningen som kom midt på slagmarken. Påstandene er derfor feil, og primærkildene som underbygge det vil vises frem og brukes i analysen som leder til den konklusjonen.
Det er mange eksempler på regelrette krigsforbrytelser begått under dekke av å være legitime krigshandlinger eller lovlig innenfor folkeretten. Et slikt eksempel fra Norge er kommandoordren. Men, som kildene der forteller, viser det seg ikke å være så svart-hvitt som vi kanskje har trodd. Derfor er det så viktig å ha tilgang til primærkildene når vi skal tolke, analysere og forstå militære hendelser.