Bombingen av Vallø i 1945

Natten mellom 25. og 26. april 1945 ble det lille oljeraffineriet på Vallø ved Tønsberg bombet av tunge, fire-motors bombefly fra britiske luftforsvaret, Royal Air Force (RAF). Opp gjennom årene har det blitt publisert flere artikler og bøker om angrepet som kostet 53 nordmenn, flere tyske soldater og et ukjent antall sovjetiske krigsfanger livet. Hva var rasjonale bak angrepet som ble gjennomført så sent i krigen? Årsaken til hvorfor Vallø ble bombemål fremkommer ikke klart av litteraturen, men britiske primærkilder viser oss med all tydelighet hvorfor angrepet ble utført.

RAF organisasjon og struktur

Det britiske luftforsvaret (RAF) ble opprettet i 1918. Under reorganiseringen i 1936 for å møte Tysklands opprustning, ble RAF delt inn i flere såkalte Commands. Fighter Command hadde for eksempel operasjonell kontroll over jagerflyene som skulle beskytte Storbritannia. Traning Command stod for all type opptrening av så vel flygende- som annen type personell. Angrep og bombing av fiendtlige mål var underlagt Bomber Command. Denne organisasjonsstrukturen ble beholdt til 1969. Flystyrken som angrep Vallø tilhørte RAFs Bomber Command, som hadde hatt en enorm vekst under krigen. Fra rundt 250 kampdyktige fly i april 1940, til rundt 2000 kampklare fly i 1945. I tillegg hadde flyene utviklet seg formidabelt. Fra to-motors med fire til fem mann om bord, til fire-motors med syv besetningsmedlemmer. Flyene i 1940 kunne ta en bombelast på to til tre tonn til et mål som lå 800 til 1000 km unna. De fire-motors Lancasterne som angrep Vallø tok syv tonn bomber til mål som lå rundt 2000 km unna basene. I denne perioden av Andre verdenskrig angrep Bomber Command for det meste mål i Tyskland og tyskokkupert Sentral-Europa. Industrianlegg, jernbane-knutepunkt, havner, kanaler og alle typer industrielle og militære mål ble systematisk angrepet. Også byer ble bombet hvor hovedmålet i 1945 var å gjøre den tyske industriarbeider hjemløs, og dermed skape kaos og problemer for den tyske sivile, så vel som den militære administrasjonen.

Combined Chiefs of Staff og bombedirektivene

RAFs strategiske flystyrke, sammen med de tilsvarende amerikanske i England og Italia, var under kontroll av den felles angloamerikanske generalstaben (Combined Chiefs of Staff – CCS). CCS satte opp såkalte bombedirektiver som beskrev hvilke grupper med bombemål som skulle angripes, og hvordan prioriteringen av disse skulle være. Det alltid gjeldende bombedirektiv var således oppskriften på hvordan bombeoffensiven skulle utføres. I april 1945 var det siste gjeldende direktiv utarbeidet i slutten av januar. Dette direktivet ble revidert 5. april 1945 hvor det var blitt besluttet å ende områdebombingen av tyske byer, så fremt det ikke var for å gi støtte til de allierte bakkestyrkene. Foruten det, var ikke direktivet nevneverdig forandret og hadde fremdeles tysk oljeproduksjon og petrokjemisk industri som førsteprioritet.

“Politikken går nå ut på å redusere fiendens oljeressurser til lavest mulige nivå og å forstyrre all transport som er vital for hans forsvar, samt å utføre maksimal og direkte støtte til våre land- og sjøstyrker”.

Brev fra sjefen for RAF, luftmarskalk Portal til sjefen for United States Army Air Force (det amerikanske luftvåpen, USAAF), general Arnold 5. april 1945 oversatt til norsk. WO 106/4121.
Utdrag fra brev fra luftmarskalk Portal til general Arnold. WO 106/4121. The National Archives, Kew, London.

Combined Strategic Target Commitee

For til enhver tid å ha kontroll over hvilke mål som skulle angripes innenfor rammene satt i bombedirektivene, var det i oktober 1944 blitt opprettet en egen komité. Denne ble kalt Combined Strategic Target Committee (den samlede, strategiske målkomite på norsk – CSTC). CSTC hadde under seg flere arbeidskomiteer. Disse spesialiserte seg på hvert sitt område innenfor de målgrupper som var bestemt av CSTCs ledelse som for eksempel olje, transport, Luftwaffe, stridsvognproduksjon osv. I disse arbeidskomiteene arbeidet det personell med kunnskap om det spesifikke emnet komiteen jobbet med, og mange var spesialister fra den sivile delen av samfunnet. Ved hjelp av analyser og rapporter fra flere etterretningskilder, anbefalte CSTC hvilke mål som til en hver tid burde angripes og når dette burde skje. Anbefalingene ble sendt videre til operasjonsstabene i RAF Bomber Command, USAAF 8th Air Force i England og 15th Air Force i Italia. RAF og USAAF la så planer for hvordan, og når dette skulle utføres. Det gikk som regel fra en til tre uker før bombeflyene var på vei mot målet som CSTC hadde valgt ut, men hadde målet høy prioritet gikk det raskere. I CSTC var det ikke plass til den engelske marinen (Royal Navy), og dette falt Royal Navy tungt for brystet. Som plaster på såret ble det avtalt at de ukentlig skulle få levere en liste til CSTC med bombemål de ønsket skulle angripes. Denne listen het NAVTAR, og var en forkortelse for Naval Targets (marinemål). Ubåtbunkerne i Bergen og Trondheim ble begge bombet fordi de havnet på disse listene i oktober, november og desember 1944. NAVTAR-mål skulle angripes av mindre flystyrker når det passet slik, og skulle ikke hindre eller utsette angrep på mål med høyere prioritet.

”Oberst Bufton introduserte NAVTAR nr. 40. Han sa at admiralitetet hadde levert et notat som understreket viktigheten av deres ønske om å få gjennomført et angrep på et lite oljeraffineri på Vallø i Norge”.

Fra CSTC-møte nummer 27, holdt onsdag 18. april 1945 oversatt til norsk. AIR2/8008, National Archives, Kew, London.

Vallø kommer på NAVTAR-listen

Til CSTC-møtet 18. april 1945 var en ny NAVTAR-liste mottatt fra Royal Navy. Dette skulle vist nok vært NAVTAR nr. 40, men den er ikke å finne i arkivkatalogen AIR 2/8008. NAVTAR nr. 39 og 41 er begge tilstede. Vallø var her ført opp som mål i prioriteringsgruppe 2 på liste nr. 39, datert 11. april 1945. Dette er første gang Vallø dukker opp som et potensielt bombemål. NAVTAR nr. 39 hadde, som avtalen tilsa, tre grupper med bombemål i prioritert rekkefølge. Innad i gruppene hadde målene, hvis ikke annet var spesifisert, samme prioritet. Som mål A i gruppe 2 finner vi Vallø, mens ubåtbunkeren i Trondheim var prioritert lavere i gruppe 3. Marineverftet ved Horten var under grupperingen ”ubåtkonsentrasjoner”. Det ville si havner som kunne bombes hvis det var observert større ansamlinger av ubåter i en eller flere av dem. På NAVTAR nr. 41 er Vallø satt som ”SUSPENDED”. Altså utsatt på ubestemt tid. Da var Vallø blitt angrepet og i praksis totalt ødelagt. Hvorfor oberst Bufton refererer til NAVTAR nr. 40 under CSTC-møtet 18. april når han nevner Vallø for første gang, kan være fordi Royal Navy hadde lagt ved notatet som beskrev hvor viktig de anså Vallø. Dette notatet var ikke vedlagt NAVTAR nr. 39, og dermed ble ikke Vallø nevnt på møtet uken før.

Vallø ble bombemål

På CSTC-møte nummer 27, 18. april 1945, ble altså Vallø presentert som aktuelt bombemål. Det var admiralitetet (Royal Navy) som ønsket at angrepet skulle gjennomføres, og det ble vektlagt hvor viktig de mente dette var. Formannen i arbeidskomiteen for olje, Mr. Lawrence, sa seg enig. Dette må nok sees i sammenheng med den prekære situasjonen Tyskland var i når det gjaldt alt av petroleumsprodukter. Til og med et lite raffineri i Norge ville være verdt å ødelegge for å stramme løkken ennå hardere til. Ordren om å foreta et marginalt angrep på Vallø ble gitt til Bomber Command som la planene for den praktiske delen av angrepet. Siden det tidligere i april var bestemt at bombingen av Tyskland og tyskokkuperte områder skulle avta, var det ikke mangel på skvadroner som kunne gjøre jobben. Valget falt på Bomber Commands 5 Group, som hadde angrepet marineverftet ved Horten med suksess natten mellom 23. og 24. februar. Så var det bare å vente til været ble så bra at et visuelt bombeangrep kunne gjennomføres. Med 5 Groups utprøvde og effektive teknikk, var Valløs skjebne beseglet.

Ramme petroleumsproduksjonen

Dokumentene hos CSTC viser den målrettede og bestemte måten de vest-allierte arbeidet for å ramme tysk petroleumsproduksjon og -lagring. Etter å ha tapt oljefeltene i Romania og produksjonsanlegg for syntetisk drivstoff i øst til Sovjetisk fremrykning, var produksjonen av spesielt høyoktan flybensin, blitt ennå mer prekær for Tyskland. Dette hindret ikke bare det tyske flyvåpenet i å operere, men den tyske hæren var ikke i stand til å gjøre det den var best på. Nemlig å drive mobil krigføring. I tillegg var det fra Royal Navy og admiralitetet kontinuerlig ønske om å få redusert muligheten for den tyske marinen å få de nye typene av ubåter operasjonelle. Da spesielt type XXI – en revolusjonerende teknisk nyvinning – som hadde potensialet til å lage store problemer for de allierte. For å begrense operasjonene til en type ubåt som viste seg veldig vanskelig å lokalisere, angripe og ødelegge til havs, kunne bombing av drivstoffproduksjon og -lager være en effektiv metode. Admiralitetet hadde i oktober 1944 etterretningsrapporter som viste at det i Norge var lagret drivstoff nok til å holde ubåtene operative i seks uker. Den allierte etterretningen var svært nøyaktig, slik at britene viste hva de ville oppnå da Vallø ble satt på NAVTAR-listene. I den sammenhengen kan det nevnes at Fagerstrand (Oslo Fjord) Naval Oil Fuel Depot ble ført opp på NAVTAR-liste nr. 41 fra 27. april. Fagerstrand var også på NAVTAR-liste nr. 42 fra 3. mai 1945, men da flyttet opp til plass 5 i gruppe 1, og dermed høyere prioritert enn uken før. Hadde krigen vart noen uker til, er det stor sannsynlighet for at Fagerstrand hadde fått besøk av Bomber Command.

NAVTAR-liste nr. 42 der Fagerstrand er flyttet opp til høyeste prioriterte mål. AIR 2/8008. The National Archives, Kew, London.

Konklusjonen

Gjennomgang av primærkildene gir oss et veldig klart bilde av hvorfor Vallø ble ble bombet så sent som april 1945. Den direkte årsaken finner vi hos Combined Strategic Target Committee og admiralitetets lister for prioritering av bombemål. Hensikten var å bekjempe de tyske ubåtene med de midler som var tilgjengelige. Petroleumsproduksjon var i tillegg på topp av prioriterte bombemål for den strategiske bombeoffensiven. Krigens gang gjorde Vallø til et aktuelt mål å angripe. Dokumentene viser en logisk og sammenhengende historie om hvorfor og hvordan Vallø ble bombet på oppfordring av admiralitetet, og føyer seg naturlig inn i rekken sammen med andre bombemål i Norge.

2 kommentarer

  1. Tusen takk for en veldig god artikkel og kopier av sentrale dokumenter. Jeg har arbeidet i mange år sammen med Norsk Olje og Gassarkiv om rekonstruksjon av arkivet til Vallø Oljeraffineri. Vi har funnet dokumenter flere steder bl.a. i Reichskommisariatets arkiv, Hjemmefrontmuseet, Teknisk museum og flere private kilder. Det store hullet i fortellingen om Vallø under krigen er dokumentasjon fra tysk side. Det må ha blitt laget rapporter, korrespondanse og andre dokumenter fra et sted der det hele tiden var mellom 70 og 90 soldater. Har dere noen mulighet for å hjelpe med hvor slik dokumentasjon kan finnes? Var Vallø lagt under Wehrmact eller den tyske marinen? Enhver hjelp vil bidra.

    1. Hei Per.
      Beklager sent svar. Jeg antar Vallø ville komme under den tyske marinen, og/eller sivil ledelse. Jeg er langt fra sikker, men problemet er at det mangler tysk dokumentasjon fra de siste månedene av krigen. Dette gjelder også Kriegsmarine. Det kan hende at det finnes rapporter og liknende i papirene til f.eks. den infanteridivisjonen som hadde denne delen av Norge som sitt forsvarsområde, eller i papirene til det tyske og/eller norske politiet. Mer kan jeg dessverre ikke hjelpe deg om akkurat dette. Lykke til i letingen.
      Mvh
      Bengt-Arne Stangvik

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.