I juni 1940 ble det underskrevet to kapitulasjonsavtaler i Norge. Først en mellom norske 6. Divisjon og tyske 3. Gebirgsdivisjon i Narvik 10. juni, og i Trondheim litt senere samme dag den såkalte hovedavtalen mellom det tyske Wehrmacht og den norske generalstaben. Kapitulasjonsavtalen som ble underskrevet er omdiskutert, der kjernen er om den var en avtale som gjør at Norge som nasjon kapitulerte. Eller om den var en avtale begrenset til de norske styrkene som var i Norge. De to synene har vidt forskjellige konsekvenser. De færreste har sett den originale teksten, så her vil hovedavtalen av 10. juni 1940 vises frem.
Kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940
Lenge var det ikke en offisiell og arkivert signert versjon av avtalen. Etter sigende ble de signerte avtalene ødelagt etter bombing av det tyske arkivet i Potsdam i 1942, og i norske arkiv er slike heller ikke funnet. Men, en underskrevet versjon oppbevart av en tysk person som tjenestegjorde i Norge ble likevel sporet opp av Guri Hjeltnes og Odd Aspheim på 80-tallet, og ble publisert i boken ”Tokt ved første nymåne. Felttoget 1940 – med kamera og panservogn” (1990). Denne situasjonen har nå endret seg, ved at en kopi av en signert versjon finnes i det tyske riksarkivet i Freiburg (BArch). Hvor denne kommer fra er uklart, men tilstedeværelsen av en signert versjon fjerner mye av mystikken rundt avtalen.
Det er med andre ord ikke bare innhold, men også omstendighetene rundt originaldokumentet (og kopier) som har bidradd til både tolkninger og teorier om hva avtalen handler om. I vedleggene til krigsdagboken til Gruppe XXI finner vi en fjernmelding sendt til OKW om kvelden klokken elleve den 10. juni. Den er en gjengivelse av hovedavtalen, og gir oss et innblikk i hva avtalen inneholdt. Meldingen er stilt opp slik den ortografisk ble satt opp i den originalen – paragrafert. Det er denne som signert versjon som befinner seg i Freiburg.
Avtalen starter med å angi at forhandlingene ble avsluttet kl 17:00 den 10. juni 1940, mellom den tyske overkommando i Norge og den norske overkommandoen. Representert med Oberst Erich Buschenhagen og oberstløytnant Ragnvald Roscher-Nielsen.
Deretter følger innledningen til selve vilkårene for kapitulasjonen:
Verhandlung: Zwischen dem deutschen Oberkommando in Norwegen, Vertreten duch Herrn Oberst im Generalstabe Buschenhagen und dem Norwegischen Oberkommando, vertreten durch Herrn Oberstleutnant im Generalstabe R. Roscher-Nielsen ist heute nachstehendes Abkommen geschlossen worden: In Anbetracht der tapferen Haltung der norwegischen 6. Division werden ihr für die Niederlegung der Waffen nachstehende Ihrenvelle Bedingungen gewährt:
Forhandling: Følgende avtale ble i dag inngått mellom den tyske overkommando i Norge, representert ved oberst i generalstaben Buschenhagen, og den norske overkommando, representert ved oberstløytnant R. Roscher-Nielsen: I lys av den tapre holdningen til norske 6. divisjon gis følgende vilkår for nedleggelse av våpen:
Innledning til vilkårene i kapitulasjonsavtalen. Kilde: Anlageband 11 zum Kriegstagbuch Nr. 2, E279/11, mikrofilm T312/981, NARA, USA
Den signerte versjonen som finnes i Freiburg er en fotostatkopi av en signert avtale, altså ikke det originale dokumentet. Det gjør at teksten er noe utydelig og vanskelig å lese. Likevel, kopien viser avtalens tekst og utforming og altså signaturene til Eric Buschenhagen og Ragnvald Roscher-Nielsen.
Die gesamten norwegichen Streitkräfte
Det som kanskje har ført til mest diskusjon og tolkning er innholdet i §1:
Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder und werden sie während der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das Deutsche Reich oder dessen Verbündete ergreifen.
De samlede norske væpnede styrker legger ned våpnene og vil ikke ta dem opp igjen mot det tyske riket eller dets allierte i løpet av den nåværende krigen.
§1 i kapitulasjonsavtalen. Kilde: RW39/201, BArch, Tyskland.
«Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder«. Hva betyr det? Hvordan skal vi forstå dette? Det kan legges noen juridiske betraktninger om hva begrepene betyr og hvilken kontekst avtalen skal settes i. Uklarheten kan formuleres som følgende: Gjelder det hele det norske forsvaret eller kun norske styrker i Norge? Var det fremdeles krigstilstand mellom Norge og Tyskland etter 10. juni?
Paragrafene §2-8 handler om hvordan avtalen skal gjennomføres. Den siste paragrafen sier noe om iverksettelse:
Dieses Abkommen tritt mit sofortiger Wirkung in Kraft. Zur Regelung von Einzeilheiten seiner Durchführung ist der Verbindingsoffizier der Deutchen Wehrmacht beim Norwegichen Oberkommando Bevollmächtigt.
Denne overenskomst trer i kraft med øyeblikkelig virkning. Det tyske Wehrmacht sin forbindelsesoffiser hos den norske overkommando er befullmektiget til å ordne enkelthetene ved dens gjennomføring.
§9 i kapitulasjonsavtalen. Kilde: RW39/201, BArch, Tyskland.
Hvordan skal vi oversette «Abkommen«? Avtale eller overenskomst? Hva betyr det i så fall? Teksten har vært gjenstand for mange ulike fortolkninger for både konteksten rundt den og hva den regulerer.
Til slutt opplyses det i teksten i §9 at det finnes fem underskrevet kopier til hver av partene til eget bruk.
To tolkninger
Det finnes to radikalt ulike måter å tolke teksten og rammen for kapitulasjonsavtalen:
- Den første er en tolkningen som sier at denne avtalen er en kapitulasjon mellom Wehrmacht og de norske styrker i Norge ( altså 6. Divisjon i Narvik og Nord-Norge) og gjelder ikke for de styrker som har forlatt landet. Dermed er Norge som nasjon fortsatt i krig med Tyskland.
- Den andre er en tolkning som sier at dette er en kapitulasjonsavtalen mellom Wehrmacht og det totale norske forsvaret. Dermed er Norge som nasjon ute av krigen. Tyskland er ikke lenger fienden og det er ikke en krigstilstand mellom landene.
Den første er den rådende tolkningen av avtalen, anført av historiker og professor Magne Skodvin og professor i rettsvitenskap Johs Andenæs. Den tolkningen konkluderer med at det er snakk om en begrenset militær avtale, ikke en juridisk fullstendig kapitulasjon. Rettsoppgjøret etter krigen og den kollektive fortellingen om Norge og Andre verdenskrig, er fundamentert i denne vurderingen av kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940.
Tolkning med konsekvenser
Den siste tolkningen er radikal, og skal den stå vil det medføre noen dramatiske konsekvenser:
- Er kongen utenfor landets grenser i mer enn 6 måneder uten gyldig grunn, vil det si at han abdiserer.
- Rettsoppgjøret etter krigen vil falle bort da tyskerne ikke er fiender men okkupanter. Da gjelder andre regler.
- I følge folkeretten (regulert av landskrigsordningen i 4. Haagkonvensjon av 1907) blir okkupasjonsmakten juridisk lovlige styresmakten i landet og dermed vil eksilregjeringens i London ikke være legitim.
- Norge kan ikke føre stridshandlinger mot tyskerne etter en kapitulasjonsavtale. Skal det skje må det først gis en formell melding til tyske myndigheter om dette.
- Vi må skrive om fortellingen om Norge under Andre verdenskrig.
Det er åpenbart at en slik fortolkning rokker ved selve fundamentet vi har gjennomført rettsoppgjøret og bygget nasjonen Norge på etter krigen. Av den grunn alene, står den rådende forståelsen som eneste reelle alternativ.
Avtalens noe diffuse tekst og tidligere mangel på signerte originaldokumenter i arkivene har gitt næring til mange diskusjoner og (konspirasjons-) teorier. Debatten om kapitulasjonsavtalen dukker opp med jevne mellomrom, og vi kommer til å diskutere de etiske og juridiske sidene ved den i all uoverskuelig fremtid. Det er i alle fall mange som har klare meninger om hvordan kapitulasjonsavtalen skal fortolkes.
Hvem er/var oberstløytnant Ragnvald Rocher-Nielsen, hvilken stab tilhørte han, og hvilke fullmakter hadde han på vegne av hvem.
Det synes underlig at en oberstløytnant har fullmakt til å binde/forplikte hele det norske forsvaret OG samfunnet, såvel militært som sivilt.
Oberstløytnant Ragnvald Rocher-Nielsen var der som representant for General Otto Ruge og hadde de formelle fullmakter til å gjennomføre forhandlingene og underskrive dokumentet
Det var et krav fra tysk side at Ruge skulle sende to offiserer med fulle fullmakter til to lokasjoner, da det handlet om to kapitulasjonsavtaler, en lokal for 6. divisjon og en for Norge som nasjon.
Oberstløyntnant Roscher-Nilsen fikk sine fullmakter av General Ruge til å forhandle Tronheimsavtalen av 10 . Juni 1940.
Oberstløyntnant Wrede-Holm fikk sine fullmakter av General Ruge til å forhandle Bjørnefjellsavtalen av 10 . Juni 1940.
Hvorfor nevnes ikke kapitulasjonsavtalen som ble undertegnet k London av Nygaardsvoll og Koht og Ljungstrøm. Denne ble holdt hemmelig for folket og N. Kunne ikke huske den e. Krigen? Kopi måtte skaffes fra Berlin da den ikke fantes i regj. Arkiv i London.
I boken «Tokt ved neste Nymåne» utgitt i 1990 av Guri Hjeltnes og Odd V. Aspheim foreligger for første gang ett av de opprinnelig 10 underskrevne dokumenter av kapitulasjonsavtalen. Hjeltnes er i tolkningen av avtalen tydelig på at Norges kapitulasjon var en total kapitulasjon av samtlige norske styrker.
Forut for avtalen gikk det flere telegrammer fra Ruge til von Falkenhorst via legasjonen i Stockholm, hvor Norge ba om våpenstillstandssamtaler.
”Der könig und die Regierung haben das Land verlassen , und haben mir Befehl gebeben, die Ferndlichkeiten einzustellen. Benachrichtigen Sie heute 20 Uhr die deutche Gesandschaft Stockholm, das ich Befehl erhalten haben, die Feinlichkeiten einzustellen, und wünche mit dem deutsche Oberkommando in Oslo Verbindung zu kommen, zwecks Verhandlung.
Her ble det ikke fremmet krav om at bestemte norske styrker skulle holdes utenfor forhandlingene. Tyskerne krevde at Ruge skulle sende to offiserer med fullmakt til to forskjellige lokasjoner; Spionkop på Bjørnefjell (Oblt Wrede-Holm) og til Trondheim (oblt Roscher-Nilsen).
Bjørnefjellsavtalen ble undertegnet om morgenen 10. juni av Dietl og Wrede-Holm, og omfattet de resterende norske styrker som var i kamp med Tyskland; dvs 6. Divisjon. Resten av de norske styrker hadde overgitt seg suksessivt gjennom felttoget.
Avtalen i Trondheim hadde da kun en hensikt, å regulere en total kapitulasjon mellom statene Norge og Tyskland.
Det er derfor ingen tvil om at Ruge hadde fullmakt fra den norske regjering til å kapitulere og krigstilstanden opphørte derfor for samtlige norske styrker den 10. juni 1940.
Selvfølgelig ble avtalen underslått av norske myndigheter, men det var i media og befolkningen ingen tvil om at krigstilstanden var opphørt, og at Haag-konvensjonen av 1907 trådde inn.
Oberst Buschenhagen, som undertegnet på tysk side, uttalte på direkte spørsmål på 60-tallet at det ikke hersket noen tvil om at Norge totalkapitulerte.
Og for de som fortsatt klamrer seg fast til at «die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder», betyr de der samlede styrker, og ikke samtlige, alle styrker, så anbefales et tyskkurs eller enda enklere, slå opp i Duden-ordbok. Det gjorde nemlig Guri Hjeltnes!
Tyskland fulgte vel ikke Genève-konvensjonen under krigføringen i Norge, og det sies at en avtale inngått under trusler ikke er bindende, så jeg tror ikke Tyskland ville ha så veldig sterke kort på hånden ved en klage.
Rent bortsett fra å angripe landet uten å erklære krig (ble først meldt noen dager senere) forholdt Tyskland seg stort sett til Genève-konvensjonen under krigføringen i Norge. Det var Norge som ba om samtaler for å legge ned våpnene. Så spesielt mye trusler var det ikke. Tyskerne hadde makten og overtaket ja. Men det var ingen som tvang nordmennene å skrive under på avtalen.
§ 9 i Kapitulasjonsavtalen i Trondheim 10. juni 1940 lyder slik i norsk oversettelse:
«Denne kontrakten trer i kraft straks. For å regulere detaljer til gjennomføringen av denne kontrakten er kontaktoffiseren fra den tyske Wehrmacht ved den norske overkommando autorisert. Kontrakten eksisterer i 5 tyske og 5 norske eksemplarer. For dens tolkning er det den tyske teksten som gjelder».
Avtalen ble undertegnet av den tyske generalstabsoberst Erich Buschenhagen og den norske overkommando ved oberstløytnant Ragnvald Rocher-Nielsen. I siste setning i avtalen fremgår altså at det er den TYSKE tekst som er avgjørende for tolkninger. Der heter det i § 9: «Für die Auslegung ist der deutsche Text massgeblich». Buchenhagen ble senere konfrontert med den norske oversettelsen om «de samlede» norske stridskrefter, men slo fast at den norske ønskeoversettelsen var utelukket. Det er språklig galt å oversette «die gesamten» med «de samlede». «Die gesamten» betyr «samtlige». Altså skulle samtlige/alle norske stridskrefter legge ned våpnene.
Jeg er samler ( mest filatelistiske saker ) fra VK2.
Har et håndskrevet brev av Falkenhorst , som vedr. kaputilasjonen .
Skrevet 1953, like etter han kom ut fra sitt fangenskap.
Jeg holder på med studier av felttoget i Norge og har over lengre tid forsøkt å kartlegge hva som finnes av papirer etter og kilder om Falkenhorst. Hvis du kunne sende meg en avfotografering av dette brevet, ville jeg bli takknemlig for det. ghatlehol@narviksenteret.no
Øverstkommanderende for de norske styrkene, general Otto Ruge, hadde i 1940 gjennom sine to utsendinger, henholdsvis oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen i Trondheim og oberstløytnant Harald Wrede Holm i Narvik, gjort det klart for tyskerne at regjeringen Nygaardsvold hadde gått i eksil uten å kapitulere og at Norge og Tyskland fortsatt var i krig. Hovedavtalen som regulerte forholdet mellom Norge og Tyskland ble forhandlet i Trondheim, der Roscher Nielsens motpart var Erich Buschenhagen. Roscher Nielsen gjorde det klart at han bare hadde fullmakt til å inngå avtale om våpentilstand, ikke fred, slik regjeringens direktiv til Ruge av 7. juni hadde slått fast. I en brevveksling mellom de to øverstkommanderende på hver side i Norge, generalene Falkenhorst og Ruge, er den tyske general Falkenhorst klar på at det hersker krigstilstand mellom de to landene den 26. september 1940. Falkenhorst skriver til Ruge: «Siden norske stridskrefter fortsatt fører krig mot Tyskland…». I sin kommentar til Falkehorsts uttalelse skriver Ruge at Wehrmachtbefalshaber in Norwegen hadde slått fast utenom all tvil at det fortsatt var krigstilstand mellom Tyskland og Norge, og at Ruge som norsk øverstkommanderende ble regnet som krigsfange i henhold til folkeretten.
I de mange møtene som Vidkun Quisling hadde med Hitler forsøkte han å få aksept for at krigstilstanden mellom Tyskland og Norge burde opphøre. Quisling var opptatt av dette fordi det var en forutsetning for at Norge igjen kunne holde seg med sin egen hær, noe som var den norske førerens kongstanke. Hitler avspiste ham alltid med at før en fredsavtale kunne komme på tale så måtte krigen mot de allierte vinnes.
Da NS markerte at det var ett år siden maktovertagelsen siteres Quisling slik i avisen Fritt Folk, Riksorgan for Nasjonal Samling: «Jeg fastslår i full forståelse med Reichskommissar: Den kommende fredsslutning vil ikke se Norge som et tysk protektorat eller som en del av Stor-Tyske-Rike». Dette var avisen som nazistene leste, og det kan neppe gjøres tydeligere at det hersket krigstilstand. Og for de som ikke abonnerte på Fritt Folk så ble bekreftelsen på at Norge og Tyskland var i krig førstesideoppslag i alle norske aviser som ikke hadde blitt stanset av NS.
I forbindelse med statsakten 1. februar 1942 ga Quisling inntrykk av at dette var første skritt på veien mot en formell etablering av Norge som suveren stat innenfor det nazikontrollerte Europa. Tyskerne holdt likevel fast på at de hadde overherredømme og tillot ikke Quisling å inngå en tradisjonell fredsavtale med Tyskland til erstatning for Trondheimsavtalen fra 1940. Det foreligger brev og referater fra møter der status mellom Norge og Tyskland drøftes våren 1942, i forbindelse med at Terboven forsøker å komme seg ut av rollen som Reichskommissar i Norge, et land han ikke ønsket å være i. Himmler, Fehlis, Terboven og Terbovens juridiske ekspert, SS-Obersturmbannführer Rudolf Schiedermair drøfter saken grundig men slår fast at det ikke lar seg gjøre verken å utstede en erklæring om at krigstilstanden opphører eller at det kunne bli noen fredsavtale. Til Terbovens og Quislings skuffelse. Men Quisling fortsatte å mase om en fredsavtale med Tyskland. Det var utfordrende å regjere med støtte av Tyskland så lenge landene var krigførende. Den 11. august 1942 ble det holdt et møte om saken i Hitlers hovedkvarter i Berlin. Foruten Hitler og Quisling var utenriksminister Ribbentrop, kansellisjef Hans Lammers, Hitlers sekretær Martin Bormann og Terbovens mann Hans-Hendrik Neumann til stede. Hitler eksploderte da Quisling førte fram sine argumenter og gjorde det tindrende klart for alle tilstedeværende at noen fredsavtale med Norge overhode ikke kom på tale før krigen var slutt! I referatet fra møtet kunne det leses «…Man burde huske at om de tyske troppene skulle forlate Norge i dag så ville Quisling omgående bli hengt av sine landsmenn….». Så sent som i januar 1945, i sitt siste møte med Adolf Hitler, ble Quisling forklart at noen fredsslutning mellom de to landene ikke kom på tale før Tyskland hadde vunnet verdenskrigen.
Tyskerne benyttet seg selv av det faktum at det hersket krigstilstand mellom Tyskland og Norge. Tyske domstoler slo fast i flere såkalte prisedommer at Tyskland hadde hjemmel til å beslaglegge norske handelsfartøy med den begrunnelse at det hersket krigstilstand mellom Tyskland og Norge ved regjeringen Nygaardsvold i London. Dette ble justisminister og Quisling gjort kjent med i form av en utredning fra embetsmenn i Justisdepartementet 12. mai 1943. Der ble det også slått fast at Norge ved regjeringen Nygaardsvold hadde diplomatiske forbindelser med okkupasjonsmaktens øvrige fiender og med nøytrale land. Videre at eksilregjeringen har organiserte militære enheter til disposisjon, store deler av den norske handelsflåte (som er norsk territorium) og herredømme over de norske bi-land i Antarktis.
I krigens siste fase drev de lovlige norske myndighetene informasjonskampanjer der de gjorde det helt klart at medlemmer av Hirden ville bli holdt ansvarlig for sitt landssvik og at det ventet strenge straffer. I radiomeldinger fra London, i illegale aviser og i flyveblader advares alle som bærer våpen mot norske mann og kvinne om at de vil risikere dødsstraff dersom de fortsetter sin fiendtlige virksomhet. Hvis de derimot klart unndrar seg videre væpnet tjeneste så finnes det redning. Ingen skulle være i tvil om at Norge er i krig med Tyskland, at Hird og SS-frivillige blir betraktet som deltakere med våpen i hånd på fiendens side, og at de sloss mot sine landsmenn sammen med fiendens tropper og politi.
Du skriver at de norske offiserene gjorde det klart for tyskerne at regjeringen Nygaardsvold hadde gått i eksil uten å kapitulere og at Norge og Tyskland fortsatt var i krig. Kan du dokumentere det ?
I tyske meldinger i fra Narvik er dette kommentert, men ikke i fra forhandlingene i Trondheim.
Hvis din påstand er korrekt, hvorfor skrev oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen under på en avtale som fremstår som en ren kapitulasjon. Det virker noe ulogisk
Samtidig, hvis hans underskrivelse på avtalen var i strid med gitte føringer, hvorfor ble det ikke protestert på denne avtalen i fra Regjeringen i London. De fikk den jo til gjennomlesing en tid etterpå.
M.h.t. diskusjonen om Quislings fredsavtale ønsker må det nevnes at for en nasjon finnes det tre
tilstander: Krig, okkupasjon og fred. Alle med sine forskjellige juridiske regler. Vanligvis blir fredsamtale behandlet etter en okkupasjon. Quisling ønsket å være herre i eget hus, ikke under en tysk okkupasjon hvor tysk myndighet gjaldt
Til slutt, hvorfor klistres det alltid ordet lovlig foran regjeringen i London. Er det fordi at det er tvil om den er lovlig ? Eller er det fordi at det er tvil om dette og vil understreke at det ikke stemmer ? Folkeretten er rimelig klar på at exil-regjeringer har ingen myndigheter
For øvrig må det bemerkes at regjeringen i London gjorde en utmerket jobb under krigen for å sikre norske interesser