Hvorfor lot de seg ikke evakuere?

Det spørsmålet jeg har stilt meg flere ganger etter den grundige gjennomgang av den tyske brenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. Det var ingen spor i de tyske dokumentene som tilsa at okkupasjonsmakten så for seg en storstilt tvangsevakuering skulle finne sted. Den var basert på frivillighet og det var åpenbart en selvfølge at sivile skulle forlate evakueringssonen. Det ble ikke slik. En tredjedel av befolkningen trosset okkupasjonsmakten og flyktet ut på tundraen – et antall på mer enn 20 000 personer – til en ytterst vanskelig tilværelse den siste krigsvinteren. Hvorfor tok de dette særdeles risikable valget?

Et nedbrent Gamvik. Foto: Wikipedia.no

Den kollektive fortellingen

Den kollektive fortellingen om hvorfor man motsatte seg evakuering er sentrert rundt oppfordringen fra London om å bli. Først formidlet av kronprins Olav i sin radiotale kringkastet 26. oktober, og gjentatt en måned senere. Befolkningen ble oppfordret til å gjøre motstand mot okkupasjonsmakten ved å motsette seg evakuering, for hjelpen skulle komme. Det er i stor grad hovedfortellingen om hvorfor man ble igjen. Men hjelpen som kom var minimal, og det utgjør essensen i den andre store fortellingen; om sviket fra London da hjelpen likevel ikke kom. Befolkningen ble overlatt til seg selv. Etter krigen vokste det frem enda en historie, som handlet om en patriotisk motstand som del av protesten mot den tyske fremgangsmåten. Den våpenløse innbyggers symboltunge motstand mot overgriperen – flukt. Da okkupasjonsmakten truet med våpen og makt, rømte befolkningen til fjells og ut på vidda. Dette ble den «riktige» nasjonale holdningen – men også en ekstra sten til byrden for de tusener som ble tvangssendt sørover. Sivilbefolkningens fortellinger om brutale opplevelser og sterke traumer er tallrike – både skriftlig og muntlig – og danner ryggraden i fortellingen om den store uretten gjort mot befolkningen som ingen ble straffet for etter krigen. Tallrike bøker – særlig lokalhistoriske – har bygget opp og befestet et narrativ om «den glemte krigsforbrytelsen i nord«.

Men det er åpenbart en myte at det var oppfordringen fra London som bestemte folks valg. Ikke minst siden det var en massiv motstand mot evakuering før kronprins Olavs radiotale. Motviljen var med andre ord tilstede fra starten – den lå latent i befolkningen. Denne motstander er godt synlig i tyske samtidige dokumenter. Den omfattende motstanden mot evakuering må ha sitt opphav et sted. Den var så sterk at okkupasjonsmakten til slutt grep til drastiske tiltak for å tvinge det gjennom. Hvorfor var motstanden så gjennomgående unison og kraftig i befolkningen?

Den gjenstridige nordlending

Jeg har stilt spørsmålet til Heidi Stenvold ved Gjenreisningsmuseet i Hammerfest, som i sitt doktorgradsprosjekt har studert hvor de tvangsevakuerte ble av. Hun kom med et svært god poeng – vi må se det i et kulturhistorisk perspektiv. Satt på spissen kan en forklaring være: Befolkningen i Nord-Norge har alltid bodd langt fra sentralmyndighetene, og har måtte klare seg selv i stor grad opp gjennom tidene. Nord-Norge har historisk vært den ytterste periferi, uten prioritet eller innflytelse på den nasjonale politiske dagsorden. Da evakueringsordren kom, ble kanskje en inngrodd skepsis og mistro til sentralmyndighetene utslagsgivende for hvordan man forhold seg til okkupasjonsmakten? Ingen grunn til å stole på noen gode underliggende hensikter. Min hypotese er derfor at motvilligheten i folket i stor grad var kulturelt og historisk betinget. Kanskje ligger noe av svaret i nordlendingen selv?

Fiskarbonden i nord

For å undersøke hypotesen, hva er vel mer naturlig enn å gå til Ottar Brox, professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø? Brox har forfattet noen av de mest innflytelsesrike bøkene om Nord-Norge, der «Hva skjer i Nord-Norge» (1966) er blitt kåret som en av Norges viktigste sakprosabøker. Jeg har konsultert hans bok «Nord-Norge: fra allmenning til koloni» (1984) i et søken etter svar. Brox skriver om den økonomiske utviklingen av Nord-Norge opp gjennom tidene, og er i stor grad ansvarlig for begrepet «fiskarbonden«. Samfunnsutviklingen i Nord-Norge var annerledes enn sørpå, med andre klimatiske forhold og en mer krevende geografi. Befolkningen var spredt og økonomien i stor grad sentrert rundt fiskarbonden – vekselbruket mellom fisk og landbruk. Landsdelen har historisk vært rik på ressurser men fattig på penger. Brox gir oss et godt bilde på hvordan Nord-Norge ble sett på fra London og Oslo – fra sentrale reguleringsmyndigheter. I forbindelse med gjenreisningen ble det i eksil-regjeringen i London igangsatt planlegging, eller i alle fall konturene av en plan, for «Brente steders regulering». Hvordan disse planleggerne så på landsdelen – med tidligere byplanlegger i Oslo Erik Rolfsen i spissen – skriver Brox:

«For dem var Finnmark et Tabula Rasa, et øde og ødelagt område som før evakuering og brenning hadde vært befolket av relativt fattige undersysselsatte folk, som drev gammeldagse former for småproduksjon og som hadde dårlige sjanser til å oppnå moderne former for service. […] Kort sagt: La branntomtene i fiskeværa på ytterkysten gro igjen, og reis moderne byer i botnene av de store fjordene, der såvel klima som mulighetene for moderne kommunikasjoner og service er best.»

Ottar Brox i «Nord-Norge: fra allmenning til koloni», side 33.

Sitatet viser den enorme avstanden det var i forståelsen av virkeligheten mellom de sentrale planleggerne og befolkningen i nord. Det var med andre ord god grunn til å være skeptisk til det som kom fra myndighetene. Vi må se på samfunnsutviklingen frem mot krigen for å få en kontekst. For den gjengse nordlending begynte ting å bedre seg ut på 30-tallet, der veksten i økonomien tok seg opp etter inntredelsen av regjeringen Nygaardsvold. Krisepolitikken – hele folket i arbeid – var også viktig for befolkningen i nord. Brox peker på dette skifte som viktig for bedring, selv om den grunnleggende mangel på forståelse og respekt for fiskarbonden var den samme som før. Etter langvarig konjekturkrise på 30-tallet tok etterspørselen seg gradvis opp, og det var mulig å selge all fisken og mer penger kom i omløp. Brox peker på en interessant virkning som neppe kunne planlegges, og som kom som følge av en økning av pengemengde i kjølvannet av økt sysselsetning i slutten av 30-tallet. En trend som ble forsterket under krigen.

Pengerikdom og sjølberging

Økt grad av sysselsetning som følge av krisepolitikk og bedre økonomiske konjunkturer ga mer penger i omløp i nord – særlig fra sesongarbeid. Dette medførte at befolkningen fikk penger å investere; i gård, sjark og bruk. Noe som forsterket det spredte bosetningsmønsteret i nord. Da krigen kom økte pengemengden – okkupasjonsmakten hadde stor bruk for arbeidskraft og naturressurser – og befolkningen fikk enda mer å investere for. Krigen ga pengerikdom. Men, det var mangel på forbruksvarer, så penger ble pløyd tilbake til hjembygda. Folk ble gjeldfrie. Dette sterke økonomiske båndet til bygda reduserte både behov og nødvendigheten av å søke til større sentra i regionen. I tillegg var matproduksjonen til eget forbruk svært høy, og da krigen kom ble dette ytterligere forsterket. Krisepolitikk, råfiskloven og høykonjekturen før krigen gav folk både materielle goder, men også følelse av å ta del i kontrollen over egne levekår. Det var både mulig og nødvendig å være sjølberget, og krigen ga mulighet for ekstraarbeid og økt etterspørsel av varer som kunne produseres lokalt. Fisk og poteter erstattet i mye større grad enn før brød og grøt. Havet ble – og hadde alltid vært – en viktig kilde til både mat og penger. Brox har gode poenger og viser oss det dette sterke båndet til hjembygda, som utvilsomt må ha spilt en viktig rolle da Rendulic i oktober og november 1944 «praktisk talt eliminerte fast eiendom øst for Lyngen«, for å bruke Brox egne ord. Hos Brox finne jeg den sterke og selvstendige nordlendingen, med sterke sosiale og økonomiske bånd til hjembygda – sentrert rundt jord og fiske. En samfunnsutvikling som nordlendingen selv hadde drevet frem, langt unna sentralmakta sørpå. Hva skjedde da okkupasjonsmyndighetene ville kutte disse båndene til gård og bygd på kort varsel? Da må vi se på de tyske motivene og hvordan evakueringen ble planlagt og gjennomført.

«Nordlicht» – retretten sørover

«Nordlicht» var en kompleks og omfattende logistisk forflytting av Lapplandsarmeen – over 200 000 personell – fra frontavsnittet ved Litza til den nye forsvarslinjen ved Lyngen. En slik operasjon måtte planlegges, og arbeidet startet allerede i september 1943. Den tyske okkupasjonsmakten i Norge etterlot seg et svært omfattende arkiv, som gir oss mulighet å studere nærmere hvordan denne forflyttingen ble planlagt og gjennomført. Dette kildematerialet er også grunnlaget for den detaljerte gjennomgangen av prosessen som ledet frem til tvang og brenning. Det som slår meg er fraværet av sivilbefolkningen, som er gjennomgående i dokumentene som beskriver planleggingen. Det kan være flere grunnet til det, kanskje først og fremst det faktum at sivilbefolkningen var et anliggende for ReichkommissariatetJosef Terboven – og ikke den militære okkupasjonsmakten. Likevel, sivilbefolkningen ble omfattet av den militære ordren, men ordlyden er vag:

«Die gesamte wehrfähige Bevölkerung Norwegen ist, sowie es die Marschbewegungen zulassen, mitzuführen und dem RK Norwegen zum Arbeitseinsatz zu übergeben.»

Hele den stridsdyktige befolkningen i Norge blir, så langt som marsjbevegelsen tillater det, tatt med og overlevert til RK (Rikskommissariatet) Norge for arbeid.

Del av punkt seks i ordren utstedt 6. oktober av overkommandoen i Berlin. Kilde: PG32162, mikrofilm T1022/1719, NARA, USA.

Ordren ga Terboven en mulighet å komme på banen – ettersom sivilbefolkningen var omtalt – og han presset på for at evakueringen skulle gjelde hele befolkningen. Ettersom ordren åpnet for assistanse fra militære enheter, ga det Terboven mulighet å påvirke prosessen direkte. Han utpekte Hans-Henrik Neumann som sin sendemann til Lothar Rendulic for å koordinere evakueringen fra sivil side. 18. oktober angir Neumann hvordan det var tenkt gjennomført i en melding til de militære enhetene. Planen var enkel, nordmenn som jobbet for okkupasjonsmakten skulle føres ut frivillig – de hadde man tross alt kontroll på gjennom en arbeidskontrakt. Den siste gruppen var de som – mot formodentlig – ikke ville la seg evakuere frivillig, skulle tas med av de militære enhetene på retrett. Det er ingen spor av verken diskusjon om eller planer for evakuering om den siste gruppen skulle bli svært stor. Er dette dårlig planlegging eller total mangel på situasjonsforståelse? Den 18. oktober krysset også de første sovjetiske styrkene grensen til Norge, så tidsfaktoren var særdeles lite fordelaktig. Kun kort tid etter, 21. oktober, oppsummerte Ferdinand Jodl – leder av 19. Armeekorps – hva som faktisk var situasjonen på bakken i Øst-Finnmark. Det var en stor gruppe sivile som motsatte seg evakuering, og han var krystallklar i sin melding: Det var ingen mulighet å tvinge frem en evakuering, det var ikke tid eller ressurser til å ta dem med. Alle forsøk på frivillig evakuering var nytteløse. Det var rett og slett blitt for sent. Planen til Neumann hadde effekt på 10-15 % av befolkningen som skulle evakueres, og Terboven konstaterte dette i sin fjernmelding til Martin Bormann i Berlin 28. oktober. Frivillig evakuering var en gedigen fiasko, så Terboven foreslo bruk av tvang med militære midler.

Det er to forhold som var avgjørende for overgangen fra frivillighet til tvang. Det første er det lave antallet som faktisk lot seg evakuere frivillig. Det andre var Terbovens sterke ønske om å gjøre det med tvang og bruk av militære enheter – altså siste punkt i Neumann sin plan. Terboven fremførte en argumentasjon som først og fremst var militært begrunnet, og han fikk dermed den nødvendige tilslutningen fra Alfred Jodl i den operative militærledelsen i Berlin. Det var åpenbare og rasjonelle militære hensikter å oppnå. Det banet veien frem til den skjebnesvangre førerordren som kom samme dag – 28. oktober. Tvangsevakuering ble gjennomført ved å brenne ned gård og grunn – som i utgangspunktet umuliggjorde opphold i den arktiske vinter og fremprovoserte evakuering. I alle fall på papiret.

Den tyske planen for frivillig evakuering var dømt å mislykkes fra starten. Dårlig planlegging, tidsnød og total mangel på innsikt i mentalitet og holdninger hos sivilbefolkningen viser hvor dårlig forberedt både den sivile og militære okkupasjonsmakten var. Det viste seg bort i mot umulig å kutte båndene mellom befolkningen og hjemstedet uten tvang. Selv med tvang lot ikke en svært stor gruppe seg evakuere, noe som kanskje mest av alt vitner om hvor standhaftig, egenrådig og stolt fiskarbonden i nord faktisk var. Tilknytningen til gård og grunn var særdeles sterkt.

Omfanget av brenningen

Sett at befolkningen i mye større omfang hadde latt seg evakuere. Et hypotetisk scenario som – særlig i lys av konklusjonen over – kanskje aldri var aktuelt, men som likevel er interessant å se litt nærmere på. Ville omfanget av brenningen vært annerledes? Svaret er – slik jeg ser det – et klart ja. For det første, større grad av frivillighet ville de facto redusert behovet for å brenne gård og grunn for å jage folk ut. Det andre er hva den detaljerte ordren utstedt 6. oktober sa om brenning og ødeleggelser. Det var fra starten planlagt å ødelegge alt av militær verdi ved tilbaketrekningen. Dette gjaldt all infrastruktur som en fiende som rykket inn i de forlatte områdene kunne bruke for å opprettholde en styrke. Det ville ha medført omfattende ødeleggelser uansett, men – og det er hovedpoenget – det ville ikke gjort det rasjonelt å ødelegge de mange små og avsidesliggende bosetningene langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. Disse områdene ble primært ødelagt for å jage ut befolkningen, og var av vesentlig mindre militær verdi utover å gi husly til fiendtlige okkupasjonsstyrker. Hadde ikke den sovjetiske offensiven inn i Norge stoppet opp 9. november, ville det mest sannsynlig heller ikke blitt tid å brenne slike små bosetninger. Katastrofen som rammet Finnmark og Nord-Troms kunne mest sannsynlig vært noe mindre omfattende om frivilligheten til å evakuere hadde vært større. Men, det ville fremdeles ha vært en katastrofe for størstedelen av befolkningen i evakueringssonen. Dette handler selvsagt ikke om fordeling av ansvar og skyld, men viser krigens brutale logikk og konsekvenser. Om hvordan det påvirket ofrene – sivilbefolkningen.

Hvorfor lot de seg ikke evakuere?

Svaret på spørsmålet er nok sammensatt, men jeg vil argumentere for at vi må forstå samfunnsutviklingen i Nord-Norge frem til 1944 for å forstå valget mange tok. Stilt ovenfor samme situasjon i dag, ville nok de fleste ha tenkt seg om både to og tre ganger. Mange tok med seg hele familien – inkludert små barn – ut i en ekstremt ugjestmildt natur med relativt små sjanser for å overlever over tid. Et betydelig antall personer var villig til å ta en stor risiko for å slippe å forlate gård, grunn og husdyr – for her skal vi leve og her skal vi dø. Det vitner om et svært sterkt bånd til hjemstedet og en urokkelig vilje til å klare seg selv. Selve eksistensgrunnlaget hadde en ufravikelig geografisk tilknytning. Brox sin analyse av samfunnsutviklingen gir et klart rasjonale for hvorfor det var slik, formet over lang tid og forsterket av krigen selv. Det er lettere å forstå motvilligheten i en slik kontekst, og det gir vesentlig mer innsikt enn en forklaring tuftet på nasjonalpatriotisme på oppfordring fra London. Den sterke motstanden lå latent i befolkningen, og hvorfor det var slik hjelper Brox oss med å forstå.

Kanskje ser vi enda i dag spor av «ur-» fiskarbonden fra nord. Hvem andre enn finnmarkingene fikk valgt inn en egen stortingsrepresentant ved valget i 2021 med kun en kampsak – bevar sykehuset i Alta. Den egenrådige nordlendingen – eller her mer riktig finnmarkingen – er i opposisjon til sentralmakta og vil bestemme selv…

4 kommentarer

  1. Jeg vokste opp på Sørøya i Finnmark, sammen med hundrevis av «tidsvitner» som hver for seg bar på historier om krigen og evakueringen. Mange vil vel påstå at det var en form for «galskap» at folk gjemte seg i huler omkring på øya, mens tyske soldater brente alt av hus (bortsett fra kirken i Dønnesfjord), slaktet buskapen som sørøyfolket hadde spinket og spart til for å få kjøtt og melk – og med brutal våpenmakt førte krigen inn i våre hjem. I ettertid ble det «glemt» at det var hundrevis av sørøyværinger som slet med alvorlige mentale skader i møte med Wehrmacht… Jeg har jobbet i NRK i 12-13 år, bl.a. sammenhengende ved NRK Finnmark fra 1979 til 1986, og «fanget tidsvitnene» i 1984 til det som ble seks halvtimes programmer, som ble sendt i 1985 (har vært sendt i reprise flere ganger). En eller annen hjelpsom sjel har redigert dette ned til to nettutgaver (jeg oppholder meg f.t. i Thailand, noe jeg har gjort i mange år) som er tilgjengelig ved å gå til min Facebook-vegg, eller til Hasvik kommunes nettsider.

  2. Hvorfor er det ikke tatt med oppfordringen fra London om å ikke evakuere, men heller gjemme seg bort for det skulle snart komme hjelp fra London?

  3. Oppfordringen fra London kom med kronsprins Olavs radiotale 26. oktober. Altså etter at tyske kilder beskriver en massiv sivil motstand mot evakuering. Derfor tillegger jeg ikke den talen hovedvekten for hvorfor folk valgte å bli. I min analyse, der Brox er hovedkilden, er konklusjonen at motstanden var der allerede, formet av samfunnsutviklingen i nord. Det vanskelige valget mange tok må sees i den konteksten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.